Det var en gang et blankt ark

Illustrasjonsfoto: Slik kan det se ut når artsjegere undersøker en låg.

Akkurat dette gjorde vi da vi dro på årets siste felles tverrfaglige kartleggingstur i egen regi. Turen gikk til Kragerø-området en lørdag i oktober.

Gjengen som stilte med luper, kamera og utholdenhet og nøyaktighet, brukte seks timer på å gå tre kilometer. Det går ikke fort når studerer alt det naturen har å by på og finner mange flotte arter. Denne gangen bugnet det av høstfarger, særlig fargerik sopp.

Første stopp: Parkeringsplassen

De kom ikke lenger enn noen få meter fra parkeringsplassen før den første prikken i Artsobservasjoner kunne plottes. Rett ved bilen lå det en furulåg uten bark, og dagens første art lyste mot dem i oransje.

Artsbestemmelsen

For å artsbestemme den oransje soppen på furulågen, kan man bruke en base som kalilut, noe beredte kartleggere selvsagt har i sekken. Drypp en dråpe kalilut på soppen, og får den en blodrød farge kan man bestemme slekt.

Da den blodrøde prikken kom frem, stod det så mellom to oransje sopper: Karminkjuke og oransjekjuke. Karminkjuke er lysere i fargen og har forskjellig størrelse på porene, og soppen var artsbestemt.

Oransjekjuke

Oransjekjuken vokser tiltrykt mot underlaget (resupinat på fagspråket), er ganske tynn og svært oransje. Den er nær truet på rødlista.

Det du ser av soppen, er fruktlegemet. Mesteparten av soppen er inne i stokken i form av mycel. Vedboende sopp som oransjekjuke bryter ned trevirke og kan ha spennende virkestoffer som kan være svært interessant for forskning. Sopp myker opp trestokkene, huler dem ut og lager rom for insekter og andre sopper.

Når oransjekjuka er klar for å spre seg videre (kjuker kan bruke for eksempel to-tre år, eller både kortere og lengre tid) danner de fruktlegeme utenpå stokken. Fruktlegemet til oransjekjuka har porer, små hull, der de produserer sporer som kan spres, men hvordan spres de egentlig? Det varierer. Man tenker seg at de kan spres med vind, og det kan de, men det er ofte insekter som hjelper til å spre sporene. Disse kjøttfulle fruktlegemene er god mat og levested for en rekke biller, soppmygg og sommerfugler. De oppsøker stokker med infisert ved, og bringer rundt sporer på den måten.

Denne soppen er ettårig. Det betyr at fruktlegemet dør på høsten. Fruktlegemet spises opp av insekter eller brytes ned. Men soppen inne stokken dør ikke. Når den igjen er klar for å spre seg, danner den nytt fruktlegeme.

Gult funn

Etter at oransjekjuka var artsbestemt, dokumentert og registrert med funnsted gikk turen videre gjennom blandet skog med furu, osp og eik.

Det er ikke like lett å se de fargerike soppene i høstlandskapet, men artsjegere vet hvor de skal lete.

Spenningen stiger når undersiden av en ospelåg undersøkes. Og igjen lyser det, denne gangen i gult.

Det er eggegul kjuke, en kjuke som danner fruktlegemer nettopp på ospelæger uten bark. Den er i slekt med dynekjuker, hvor noen av artene er flerårige kjuker som hvert år danner nye porelag og dermed blir tjukkere og tjukkere. Men eggegul kjuke er ettårig, som oransjekjuke.

Eggegul kjuke er sårbar på rødlista.

Fra blanke ark til kunnskap i kart

Det ble funnet mange arter på denne høstturen, og området er ikke lenger uten prikker i Artskart. At kartleggere lærer seg arter, leter, finner og registrerer dem, gir hele samfunnet mer kunnskap. Det er viktig for å kunne ta vare på artene som bor i området. Kunnskap om naturen er nøkkelen til bedre forvaltning.

Les mer om naturkartlegging

Synes du det virker spennende å bli med på kartleggingsturer? Årets siste turer har gått, men det blir flere neste år og kan du lese mer om denne typen turer her: Felles kartleggingsturer