Politiske løsninger som redder norsk natur

Den største trusselen mot naturmangfoldet i Norge er arealendringer, at vi ødelegger eller endrer levestedene til dyr, planter og sopp. Landets kommuner har et stort ansvar for å ta vare på naturmangfoldet. Lokalpolitikernes valg og handlinger i form av å ta vare på – eller bygge ned – natur har stor betydning for naturmangfoldet og artenes leveområder.

Hvorfor trengs Naturkampen?

Forskning viser, og resultatene i Naturkampen understreker, at naturen taper for mange lokale kamper. Det er ikke en naturlov at norsk natur må tape – det er politikk. Lokalpolitikere går ikke omkring og slår arter i hjel, de gjør arealvedtak som sakte, men sikkert gjør det vanskeligere for arter å overleve. Dette synliggjøres i Naturkampen. Her gjør vi det mulig for alle å se sine lokalpolitikere etter i sømmene. Hvilke kommuner gjør det de kan for å ta vare på kommunens natur, og hvilke tar ikke grep?

Resultatene i Naturkampen 2022 viser at kommunene i svært ulik grad tar vare på naturen – avstanden er stor fra beste til dårligste kommune, og selv beste kommune har en god del å gå på. Hvordan kan naturens verdi vektes så ulikt fra kommune til kommune, når verdens og landets ledere er klare på at vi står i en naturkrise?

Når kommunene presterer så ulikt – og jevnt over relativt dårlig – på et felt som er så viktig, bør alarmen gå et sted. Slik alarmen går når kommunene ikke har kontroll på økonomien. Storting og regjering kan ikke fraskrive seg ansvaret for arealforvaltningen og skyve foran seg viktigheten av det lokale selvstyret. Politikerne kan heller ikke hevde at man “vet best lokalt”, hvis fasit er at naturen forsvinner bit for bit.

Lokalpolitikere fatter ikke sine arealvedtak i et vakuum; de styres av økonomiske insentiver, juridiske rammer og tilgjengelig kunnskap – i stor grad fastsatt av nasjonale myndigheter. Kommunene må gis bedre og tydeligere rammer, slik at alle kommuner kan prestere bedre i en test som Naturkampen.

Løsninger

Det er mye som kan og bør gjøres for å sikre at kommunene tar bedre vare på naturmangfoldet. I Naturkampen har vi valgt å se på kommunenes innsats fordelt på tre hovedspørsmål:

• Satser kommunen på natur?
• Gir kommunen få eller mange dispensasjoner som påvirker naturmangfold?
• Beskytter kommunen naturen?

Disse hovedspørsmålene tar vi også med oss når vi i det videre foreslår politiske løsninger som kan gi flere gode naturvalg, og bidra til å stanse tapet av naturmangfold.

 Det kan ikke være valgfritt å satse på natur

I Naturkampen skiller noen kommuner seg positivt ut fordi lokalpolitikerne har satset på naturen. Disse har blant annet vedtatt å bli arealnøytrale og har utarbeidet kommunedelplan for naturmangfold. Dette er politiske grep som hjelper kommunen å styre unna nedbygging av viktig natur, slik at ikke hvert eneste arealvedtak blir en kamp mellom natur og andre interesser. I Naturkampen 2022 ser man særlig strekk i laget i kategorien «Satser kommunen på natur?».

Sabima heier på kommunene som går foran, men de resterende kommunene kommer ikke fort nok etter uten nasjonale føringer.

Regjeringen har flyttet mye av ansvaret for arealforvaltningen til kommunene, uten at det har fulgt med midler, kompetanse eller et kunnskapsgrunnlag for natur.

Den enkelte kommune trenger et godt kunnskapsgrunnlag om naturen for å ta gode valg. I Norge har vi lite kunnskap om hvor den viktigste naturen er. Kunnskap om naturen gjør det lettere å stanse tapet av natur, det gir raskere og bedre arealplanprosesser, hindrer konflikter mellom utbygger og staten, og det lønner seg økonomisk.

Sabima mener:

1. Alle kommuner må få tilgang til et naturregnskap/økosystemregnskap
Det må utvikles naturregnskap for alle norske kommuner. Dette innebærer en oversikt i kart og tall over alle økosystemer, økosystemenes størrelse og utvikling, deres økologiske tilstand og deres naturgoder, som karbonlagring, flomdemping m.m. Regnskapet legges til grunn for arealplaner og arealvedtak. Her fremkommer det hvilke områder som må spares, hvilke som kan bygges på og hvilke som må restaureres. Et naturregnskap er essensielt for å kunne styre mot arealnøytralitet.
Les mer under “Det må lønne seg for kommunen å beskytte natur” lenger nede på denne siden.

2. Det må være en fordel å satse på natur, både juridisk og økonomisk

• Alle kommuner må ha naturkompetanse i sin administrasjon
• Alle kommuner må ha oppdaterte arealplaner
• Alle kommuner bør ha en kommunedelplan for naturmangfold
• Alle kommuner som jobber for å redusere tap av naturmangfold bør kunne få tilskudd fra en nasjonal støtteordning for natur, Natursats, som tildeles over statsbudsjettet
• Alle kommuner som jobber med å bli arealnøytrale, må belønnes

Dispensasjoner som medfører naturtap må stoppes

I Naturkampens andre kategori har vi samlet indikatorer som viser om kommunene gir få eller mange dispensasjoner fra gjeldende planer. Statistisk sentralbyrå viste at i 2021 økte antall dispensasjoner i særlig viktige naturområder. Norsk rødliste for arter viser en negativ utvikling for artsmangfoldet, og mange av de trua artene er særlig avhengige av sårbare områder. Likevel venter ingen konsekvenser for kommuner som gir dispensasjoner til å bygge ned slike områder.

Dispensasjoner som gjelder fasadeendringer, er sjelden vesentlig for naturmangfold. Det er derimot dispensasjoner som berører urørte arealer. Når kommunene utarbeider arealplaner, stilles det krav til at det blant annet gjøres undersøkelser av naturen i planområdet og til innbyggerne sikres medvirkning. Det bringer inn mer kunnskap og gir muligheter for involvering før en avgjørelse tas. Ved behandling av dispensasjonssøknader kan kommunen derimot unnlate å innfri flere av disse kravene. Det blir et demokratisk problem når vedtak gjøres uten forundersøkelser og uten at kommunens innbyggere blir informert.

Sabima mener:

1. Dispensasjonsmyndigheten for enkelte områder må overføres fra kommunen til Statsforvalteren
Dispensasjonsmyndigheten til å åpne for bygging som beslaglegger nye arealer i strandsonen, langs ferskvann og i Landbruks-, natur-, frilufts, og reindriftsområder (LNFR-områder), bør flyttes fra kommunene til Statsforvalteren. En slik ansvarsoverføring gir også et sterkere insentiv for kommunene til å styre arealvedtak gjennom plan.

2. De juridiske rammene for dispensasjon må klargjøres
Det må opprettes et mer differensiert lovverk for dispensasjoner, der loven skiller mellom hva det søkes dispensasjon fra. Det betyr én dispensasjonsbestemmelse for strandsone, en annen for planprosesser og en for byggesak. Rapport fra sivilombudet i fjor viste at flertallet av dispensasjonene i strandsonen i de undersøkte kommunene var gitt på feil grunnlag.

Det må lønne seg for kommunen å beskytte natur

Et av argumentene lokalpolitikere ofte bruker når det oppstår en konflikt mellom nedbygging og bevaring av natur, er at “utvikling” av arealer har stor økonomisk betydning for kommunen. For å stanse nedbygging av natur, må både historiefortellingen og premisset om økonomisk vinning ved nedbygging av natur endres. Klimapanelet og Naturpanelet er krystallklare: tap av natur er svært kostbart for samfunnet, og om vi skal klare å stanse klimaendringene og tapet av arter, er det avgjørende at vi har nok natur i god tilstand. Det får vi ikke dersom den eneste muligheten kommunen har til å finansiere hjemmehjelpen, er å bygge ut et nytt hyttefelt i viktig natur.

Sabimas forslag innebærer en ny, tredelt innramming av arealforvaltningen: 1) den viktigste naturen må få reell juridisk beskyttelse, dernest må 2) de resterende områdene underlegges et mål om arealnøytralitet, og til slutt må det være 3) en økonomisk gulrot for kommuner der naturregnskapet går i pluss.

 1. Rettsvernet til den viktigste naturen må bli krystallklart

• Det må innføres forbud mot nedbygging av utvalgte naturtyper
• Gjennom «rundskriv T-2/16 Nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet – klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis» må Statsforvalteren oppfordres til å kontrollere og fremme innsigelser mot nedbygging av viktig natur.
• Natur med viktige økosystemfunksjoner som karbonlagre, for eksempel myr og våtmarksområder, må få reelt byggeforbud, samt kontrollmekanismer.
• Elvekanter og områder nært ferskvann, som er essensielle for å hindre erosjon og skape gode korridorer for arter som grønn infrastruktur, må få fungerende juridisk beskyttelse, samt kontrollmekanisme.

2. Alle arealendringer må underlegges mål om arealnøytralitet
Mål om arealnøytralitet bør lovfestes i Plan- og bygningsloven. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer fremfor å bygge ut mer natur, og stanse arealforbruket. Alle arealvedtak underlegges tiltakshierarkiet, og naturområder som bygges ned må erstattes av et område av tilsvarende størrelse og kvalitet.

3. Naturregnskapet legges til grunn for inntektssystemet
Natur er en nasjonal verdi på samme måte som et godt skoleverk. Kommunene får overføringer for det siste, men ikke det første. Internasjonalt, blant annet i Portugal, gis det overføringer fra nasjonalt til lokalt nivå for å oppnå nasjonale naturmål.  Sabima foreslår at kommunenes naturregnskap (redegjort for ovenfor), legges til grunn for ny utforming av kommunens inntektssystem. Dette vil gi en økonomisk gulrot for kommuner der naturregnskapet går i pluss.

Dette ville gjort Naturkampen bedre

Norges nasjonale miljømål er at økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester, ingen arter eller naturtyper skal utryddes og utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres, og et representativt utvalg av norsk natur skal tas vare på for kommende generasjoner. Men vi har ikke et system som gjør at vi kan sjekke om målene nås, langt mindre sikre at vi når dem. Før Naturkampen, først lansert i 2020, fantes det ikke noen sammenstilling av kommunenes innsats for å bevare viktig naturmangfold.

Et viktig mål med å lage Naturkampen har vært å synliggjøre hvor lite vi vet om hvordan det står til med naturen. På tross av at årets versjon inneholder tre nye nasjonale indikatorer og seks nye indikatorer for Viken-kommunene, er det flere tall vi mener ville vært svært viktige å ha, for å bedre vise utviklingen i tilstand og omfang for natur og økosystemer i alle landets kommuner.

Sabimas forslag til nye tall i KOSTRA (Kommune-Stat-Rapporteringen):

• Endring i grøntområder/LNFR siste år (dekar)
• Restaurert natur siste år (dekar)
• Artsrikt kulturlandskap, endring siste år (dekar)
• “Biologisk gammel” skog, endring siste år (dekar)
• Elver/bekker åpnet siste år (meter)
• Bekker/elver lagt i rør, lukket eller på annen måte blitt borte det siste året (meter)
• Kartlagte naturtyper siste år (dekar)

Det er rett og slett ganske utrolig at ingen har noen som helst slags oversikt over denne type endringer i naturkapitalen i Norge.

Videre bør det synliggjøres bedre hvilke kommuner som virkelig satser på natur, gjennom hvor mye penger de har brukt på:

• Å sikre trua arter og naturtyper
• Å stimulere til økt naturmangfold i kommunenes grøntarealer
• Å sikre artsrike kulturlandskap i kommunen
• Å bekjempe fremmede arter
• Opprydding av forurensing/plast

Sabima kommer til å utvikle demokrativerktøyet Naturkampen videre, og ser frem til å gi velgerne en oversikt over siste års innsats for naturen også når vi kommer til valgåret 2023.