Klimaendringer

FNs klimapanel anslår at 20 til 30 prosent av artene på jorda vil dø ut på grunn av menneskeskapte klimaendringer.

fjellrev

Hvorfor er klimaendringer farlig?

Når klimaet endrer seg og temperaturene øker, vil artene forsøke å tilpasse seg for eksempel ved å flytte seg til kjøligere strøk. Noen vil klare det, mange ikke. FN antar at mange arter vil dø ut med klimaendringene.

Når arter dør ut og naturmangfoldet blir mindre, vil naturen bli mindre robust. Et mangfold av planter, dyr og sopp gir naturen et forsvar mot endringer, fordi en arts bortfall kan erstattes av en annen art med nesten de samme egenskapene. Sånn fungerer naturmangfold som en buffer for alle endringene globale oppvarming fører til. For med varmere klima ventes dramatiske, og i naturens perspektiv raske, endringer i norsk natur.

I Norge kan vi vente oss

  • høyere havnivå
  • mer erosjon
  • høyere temperaturer, særlig i indre strøk
  • mer nedbør
  • mer tørke på Sør- og Østlandet
  • mer ekstremvær som flom, styrtregn og stormer
hare, klimaendringer

Klimaendringer og norske arter

87 av de trua artene i Norge trues hovedsakelig av klimaendringer.

Hare, rype og fjellrev er blant dem, men det er flest planter, moser og lav som er negativt påvirket av klimaendringer i Norge.

De fleste (43 arter) er knyttet til fjellet.

For norsk naturs del vil klimaendringene gå verst utover våre nordligste arter – de har ingen steder å flytte til. Vi kan hjelpe dem ved å bevare naturen de lever i, og lage korridorer med natur slik at de eventuelt kan forflytte seg nordover og opp i høyden. Jo færre arter vi utrydder på andre måter, desto bedre kan vi takle klimaendringene. Myra kan holde på nedbør og hindre flom, gammelskogen kan holde på jorda og hindre ras og avrenning. Det er mange arter som tilsammen utgjør myra og skogen, og disse to naturtypene fungerer best hvis de er intakte med alle artene sine.

Skogen og myra er bare to grunner til at tiltak for å bevare naturmangfold og å bekjempe klimaendringene må ses i sammenheng.

Konsekvenser for naturmangfoldet

Klimaendringene vil føre til at arter dør ut, og det vil skje så raskt at andre arter ikke rekker å ta over deres funksjon. Da vil økosystemer kunne kollapse.  Ødelagte økosystemer vil ikke kunne gi oss økosystemtjenester som å rense luften vår og vannet vårt like godt som i dag. Da kan vi få dårligere vannkvalitet. Det vil gå ut over de artene som lever i vann og kan føre til at både dyr og mennesker blir syke av drikkevannet. Det vil kunne føre til enorme kostnadsøkninger for samfunnet.

Klimaendringene er dermed foreløpig en ganske liten årsak til at vi får et fattigere naturmangfold, men problemet øker. Generelt har vi liten kunnskap om omfanget og effektene av klimaendringer på de utrydningstrua artene i rødlista. For en stor andel av rødlisteartene er dessuten vurderingsperioden for kort til at klimaendringer er en påvirkningsfaktor som fører til rødlisting. Effekten av klimaendringer kan derfor være underestimert. Det vi vet er at antall rødlistede arter på grunn av klimaendringer vil øke og at klimaendringer vil gi vanskeligere levekår for arter som allerede er trua av andre ting, som forurensning eller arealendringer.

Klimaet har forandret seg før og uten at det nødvendigvis førte til utryddelse av mange arter. Det skyldes dels at klimaendringene skjedde mye langsommere, og i tillegg at naturen var mer robust og intakt enn den er i dag. Det var større bestander av mange arter, og det var mange flere leveområder artene kunne ta i bruk.

At vi allerede har redusert naturmangfoldet gjør naturen langt dårligere rustet til å takle klimaendringene.

Totalendrer arters levesteder

En art er unikt tilpasset det miljøet den lever i. Når klimaet endres vil ikke alle overleve der de lever i dag. Får arten god tid, kan den tilpasse seg gjennom evolusjon. Men klimaendringene i dag går alt for raskt. Skal de overleve under så raskt skiftende miljø, må artene endre strategi. Noen vil bevege seg nordover, noen opp i høyden. Noen vil klare seg, andre ikke. Særlig vil klimaendringene gå hardt utover levestedet til planter, dyr og sopp i fjellet eller Arktis siden det ikke finnes kaldere strøk å flykte til.

Fremmede arter og mer skadedyr

Et fuktigere og varmere klima kan også føre nye skadedyr, sykdomsfremkallende sopp og skadelige parasitter nordover, som igjen kan bidra til å utrydde lokale arter. Særlig hvis det ikke har noen art her som regulerer bestanden deres ved å spise dem eller konkurrere med dem om næring.

Brunskogsneglen har for eksempel ingen naturlige fiender i norsk natur, men flere i Sør-Spania der den hører hjemme. Derfor har vi på kort tid fått mange av dem, og nå ødelegger de avlinger og er en plage for hageeiere.

Varmere og våtere klima kan også gi bedre overvintringsvilkår til skadedyrene vi har fra før, slik at det blir flere av dem.

Mindre mat

For noen arter er det ikke levestedet, men matfatet som blir det største problemet. Et eksempel er lundefuglen, som har sild og sil som viktige kilder til mat. Makrellen har fått større beiteområder på grunn av et varmere hav. Denne spiser nå opp lundens mat, sildeyngel. Den beiter også på raudåte som småsilda trenger for å overleve. Tre fjerdedeler av lundefuglene er borte de siste 30-40 årene. Langvarig svikt i tilgangen på småfisk i havområdene rundt kolonien regnes for å være årsaken.

Makrellen gyter langt ut til havs. Derfor er makrellenes yngel ikke noen aktuell føde for lundene, som bruker mye tid på hekkeplassen og må finne mat til ungene i områdene i rimelig nærhet av kolonien.

Arter i utakt

På grunn av varmere vær forskyves naturens årstider. Det kan forstyrre viktige livsprosesser til arter som er avhengige av en annen art.

Lundefuglen og silda

Lundefuglenes hekking i stor grad er styrt av lyset, mens silda derimot er styrt av temperaturen i havet. De siste årene gyter silda tidligere på grunn av varmere hav, og da driver larvene nordover før lundens hekkesesong har kommet skikkelig i gang. Da er maten borte når lundens unger trenger maten. For å få en bedre sammenheng mellom hekking og mattilgang, må lunden enten starte hekkingen tidligere, eller den må begynne å hekke lengre nordover.

Gjøken og heipiplerka

Et lignende eksempel er trekkfugler og deres samspill med andre arter. De senere årene har vi fått færre fugler knyttet til fjellet, deriblant gjøken. Gjøken er avhengig av andre arter fordi den legger egg i andres reir. På grunn av et varmere klima i nord, kommer arter som heipiplerke som er gjøkens vanligste vertsart i Norge, tidligere enn før. Heipiplerka overvintrer i vestlige og sørlige deler av Europa, og har derfor kortere vei til Norge. Derfor starter den hekkesesongen sin lenge før langdistansetrekkerne som kommer fra Afrika. Gjøken, som er en langdistansetrekker, kommer dermed for sent til at den klarer å utnytte heipiplerkas reir, og bare de seneste hekkerne av heipiplerkene står til disposisjon for gjøken. Forskere tror derfor at gjøkbestanden har avtatt som følge av redusert vertstilbud.

Gjøken sliter, antageligvis på grunn av klimaendringene. Foto: Jan Erik Røer

Blomster og bier

Temperaturen endrer seg, men lysmengden på en gitt dag er den samme. Det fører til at arter som er avhengig av hverandre kan komme i utakt, for eksempel når én art styres av lys og en annen av varme. En teori som kan forklare at bier bestøver færre blomster nå er at insekter, som har en utvikling styrt av varme, utvikler seg tidligerepå grunn av klimaendringene. Planteveksten øker imidlertid ikke like raskt fordi den også styres av lyset, og dagen blir jo ikke lengre. Dermed skjer ikke blomstringen med tilhørende nektarproduksjon samtidig som biene trenger nektaren.

Gjengroing

Mange steder spretter løvet tidligere, og vekstsesongen, tida det er grønt i Norge, er forlenget. Flere norske skoger vil vokse seg større, flere varmekjære tre- og planteslag vil spre seg, og på sikt vil vi også se endringer i hvilke treslag som dominerer.

De gode betingelsene for mange plantearter vil føre til enda raskere gjengroing av kulturlandskap, også de allerede trua kulturlandskapene slåttemark og slåttemyr. Da vil blomstermangfoldet i kulturlandskapet kunne bli borte, og med det vil også mange av insektene som lever av plantene også kunne forsvinne. Kulturlandskapet må skjøttes gjennom slått eller beite for at ikke artene som lever i dem skal gå tapt.

Naturmangfold som klimatilpasning

Naturen gir oss rent vann, ren luft, medisin, ved, mat og mye annet. Dette kaller vi økosystemtjenester – altså det naturen gjør for oss, men som vi kanskje ikke tenker over i hverdagen. Natur gir oss også beskyttelse mot ekstremvær. Vi har natur som demper flom, som myr, skog og flommark. Vi har natur som hindrer skred og erosjon som gammel skog i bratt terreng. Intakte økosystemer er en viktig buffer mot klimaendringene og konsekvensene av de.

Sentralt i økosystemer er artene som lever der. Alle artene i et økosystem har ulike funksjoner. En art, som et tre, kan være levested for for eksempel insekter og fugler. Et insekt kan være mat for en fugleart, og samtidig spise et annet insekt selv. Gjennom millioner av år har alle artene i økosystemet utviklet seg sammen og fungerer i et komplekst system der alle har sin plass. Når en art blir borte eller reduseres i antall, kan det bety store endringer for andre arter. Økosystemene fungerer og yter best når de naturlig forekommende artene har robuste bestander.

Varmere vær på grunn av klimaendringene byr på problemer for villreinen. Foto: Roger Brendhagen

Hva kan vi gjøre?

Først og fremst må vi gjøre alt vi kan for at den globale oppvarmingen stopper på 1,5 grader, slik verdens statsledere ble enige om under FNs klimatoppmøte i Paris i 2015. Vi trenger politikere som tør ta ambisiøse valg i politikken, selv om de er upopulære, for å redusere klimagassutslippene.

Samtidig må vi ha en politikk som gir plass for både oss mennesker og de andre artene som lever her. Når vi bygger veier, golfbaner, kjøpesentre og boligfelt, må vi bygge slik at vi fortsatt har intakt natur som hindrer flom, gir nektar til pollinerende insekter og rent drikkevann.

Hva gjør Sabima?

Sabima jobber for å bevare naturmangfoldet og ikke direkte med klimapolitikk. Vårt arbeid med klimaendringene er derfor mer indirekte: en mangfoldig natur er vårt beste forsvar mot klimaendringer, og kan gjøre at vi fortsetter å ha fungerende økosystemer.

Krever en ambisiøs klimapolitikk

Sabima støtter andre organisasjoners initiativ for å få ned klimagassutslippene, som å kreve at politikere legger til rette for en langt raskere overgang fra fossilt til fornybar energi, og tilrettelegge for energisparing.

Dessverre henger politikere etter, og innsatsen for å hindre klimaendringer eller stanse tapet av naturmangfold er dårligere enn anbefalingene fra FNs klimapanel.

Jobber for naturvennlig fornybar energi

Fornybar energi er en nødvendig del av en bærekraftig fremtid. Siden mange former for fornybar energi, særlig vind- og vannkraft, krever store arealer. til selve anleggene, nye veier og kraftledninger, har Sabima flere ganger advart mot at kraftutbyggingen gjøres i omfanget og tempoet vi ser i dag. Vi mener utbyggingspresset kan gå på bekostning av naturmangfoldet og at fornybar energi må fremskaffes med større hensyn til natur enn det gjøres i dag. Sabima har laget ti råd til hvordan kraftutbygging bedre kan ivareta naturmangfold.

1. Eksisterende kraftanlegg og -ledninger må oppgraderes, slik at energipotensialet blir fullt utnyttet.

2. Kraftanleggene må i størst mulig grad etableres der det allerede eksisterer infrastruktur, som ved veier og nær tettbygde strøk.

I dag er det i for stor grad ad hoc-forvaltning av kraftutbygging. SABIMA jobber for en mer helhetlig vann- og vindkraftpolitikk.

3. Det må lages forpliktende nasjonale og regionale planer for kraftutbygging, inkludert småkraftverk.

4. Områdene med mest sårbar natur må fremkomme, og må utelukkes for fremtidige konsesjonsvurderinger.

5. Planene må ta hensyn til den samlede naturbelastningen utbyggingene vil ha. Det må settes nasjonale og regionale grenser for hvor mye kraft vi skal bygge ut i form av arealkrevende energiproduksjon som vann- og vindkraft.

Naturens verdi må komme tydeligere frem i alle forvaltningssaker som berører natur, og må vektes tyngre ved konsesjonsavgjørelser enn den gjør i dag.

6. Mengde produsert energi fra hvert kraftanlegg må veies mot naturkonsekvensene.

7. Økosystemtjenester må bli en del av vurderingen av naturens verdi.

Det er også avgjørende med et godt kunnskapsgrunnlag om naturen, slik at inngrep kan gjennomføres der de det får minst konsekvenser for naturmangfoldet, og slik at vi bevarer den mest verdifulle naturen.

8. Kunnskapsgrunnlaget må økes. Det må være krav til omfang og kvalitet av kartlegging av natur i forbindelse med konsesjonssøknader. Det må også stilles krav til kompetanse hos de som kartlegger.

9. Naturbase, Norges største database med informasjon om naturtyper, må bygges betydelig ut. I dag er kun 20 prosent av den mest verdifulle naturen kartlagt og tilgjengeliggjort i Naturbase.

Fornybar energi er mer enn vind- og vannkraft. Sabima etterlyser en mer offensiv og ambisiøs politikk rundt energieffektivisering og andre former for fornybar energi som er mindre arealkrevende enn vind- og vannkraft.

10. Økt forskning på fornybare energikilder som ikke krever store arealer.

Det er ukjent hvilke virkninger summen av alle inngrep i en og samme naturtype vil ha for naturmangfoldet. I følge føre-var-prinsippet som er nedfelt i naturmangfoldloven skal tvil komme naturen til gode.

Alle foto der ikke annet er nevnt: Roger Brendhagen