Rovdyr og kulturlandskapet

Kan man ha ulv og beitedyr samtidig? Det kan være vanskelig å tro om man følger debatten mellom ulvemotstandere og ulveforkjempere.

Konflikten mellom rovdyr og beitedyr er stor, og et vanlig brukt argument mot rovdyr er at de truer de truede artene i kulturlandskapet fordi uten ulv kan vi ha beitedyr som holder kulturlandskapet åpent. Motsatt hevder andre at bevaring av kulturlandskap, særlig gjennom bruk av beitedyr, betyr at vi ikke kan ha ulv og andre rovdyr, siden de tar beitedyrene. Sabima mener det er dagens landbrukspolitikk, ikke ulven og de andre store rovdyrene som truer artene i kulturlandskapet. Det må være fullt mulig å ha levedyktige rovdyrbestander og samtidig beitedyr.

Rovdyr truer ikke kulturlandskapet

Det er ikke rovdyr som gjør at kulturlandskapet blir borte. Kulturlandskapsområder som tidligere ble slått eller beitet med lav intensitet, er i dag truet av at de dyrkes opp og gjødsles, beites med feil beitetrykk og at beite eller slått opphører og områdene gror igjen. Beitingen i de artsrike naturbeitemarkene opphører sjelden fordi rovdyr tar buskapen, men fordi små gårder legges ned og fordi dyrene holdes inne i fjøset i større deler av året. Dette skjer som følge av dagens politikk.

Problemet med dagens landbrukspolitikk

Dagens landbrukspolitikk krever effektivisering og intensivering av drifta. Bøndene får best slaktepris for store lammeskrotter, og kuene må melke 6-7000 liter i året for å være lønnsomme. Store lam og mange liter melk klarer dyrene bare å produsere dersom de får næringstett kraftfôr. De gamle norske saue- og storferasene er mindre enn de moderne rasene. De er tilpasset lange beitesesonger, minimalt med kraftfôrtilskudd og utnytter plantene de finner i utmarka bedre. De er skapt for å produsere kjøtt og melk på ressursene vi finner i det norske landskapet. Våre moderne husdyrraser, som Norsk Kvit Sau og Norsk Rødt Fe, er avlet fram på kraftfôrtilgang. Det betyr at den norske husdyrproduksjonen er løsrevet fra naturressursene som finnes i Norge.

I 2018 importerte Norge 500 865 tonn soya, 177 185 brukes i landbruket, resten i oppdrettsnæringen. Mesteparten av soyaen vi importerer kommer fra Brasil. Importen av soya gjør at småbønder i Brasil blir jaget fra jorda si, løsriver norsk matproduksjon fra norske ressurser og gjør matsikkerheten vår dårligere. Hva skal vi fôre dyrene våre med den dagen Brasil bestemmer seg for å ikke eksportere soya til oss?

Det er altså ikke ulven eller jerven som truer alle artene i kulturlandskapet, det er dagens landbrukspolitikk. Samtidig er det viktig å huske at for enkeltbønder er tap til rovdyr et økonomisk problem, og kan ødelegge for videre drift. Les mer om kulturlandskap og hva som trengs for å bevare det. 

Utmarksbeite er en stor ressurs for norsk matproduksjon. Det er også en ressurs som gir en bedre kvalitet på kjøtt og melk enn kraftfôr. Verdifulle kulturlandskap er i ulike tilfeller definert som utmark eller innmark, avhengig av tettheten av beiteplanter og om de er gjerdet inn eller ikke. Verdifulle kulturlandskap inneholder gjerne fortsatt noen gamle, artsrike kulturmarker som høstingsskoger, åpen beitemark, hagemark, beiteskog, strandeng, kystlynghei, reinbeiter, slåttemarker, lauvenger, slåtte- og beitemyr, flommark (som ble slått eller beitet), småbiotoper og stølsområder.

Kulturlandskapet er viktig

for å overleve. Dette gjelder mange plante- og sopparter som trenger lysåpne områder med lav næringstilførsel, men også insekter og fugler som lever av og i disse områdene. Biene er det med kjente eksempelet på en gruppe som er truet hovedsakelig av at det varierte og artsrike kulturlandskapet blir borte. Vi er nødt til å ta vare på dette biologiske mangfoldet.