Historien om to humler

Bier, deriblant humler, er de mest effektive pollinerende insektene vi har. Men et endret landbruk, nedbygging av leveområder og fremmede arter er i ferd med å utrydde flere av dem. I Norge kan vi gjøre mye mer for å ta vare på humler og bier og leveområdene deres.

Møt lundgjøkhumla – også en bie!

I Norge er det registrert 211 ulike arter av bier. Honningbia vi holder til husdyr i bikuber er alle av én og samme art. De andre 210 artene er villbier, og 35 av disse er humler. Villbiene har svært viktige funksjoner i naturen.

Nå skal du bli kjent med to humler; den sosiale lundhumla som lever som humler flest, og den sosiale parasitten lundgjøkhumla. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, og legge merke til den som har «gjøk» i navnet sitt.

Lundgjøkhumla er en av våre 35 norske humlearter. Den er en av syv humlearter som snylter på en av de andre sosiale humleartene. Lundgjøkhumla legger egg i lundhumlas bol.

Året med lundhumla

Når lundhumledronninga våkner om våren, pusser hun pelsen sin og setter i gang med å bygge opp et nytt lundhumlesamfunn. Bare nye dronninger overlever vinteren, og hun er nå helt alene. Inni seg har hun spermier fra høstens parringer, og hun kan selv bestemme om eggene hun legger skal befruktes eller ikke. Befruktede egg blir til arbeidere eller nye dronninger, de ubefruktede blir til hanner som kan fly ut og spre genene hennes videre.

Først samler hun pollen og nektar, og rigger seg til i et musebol under jorden. Her legger hun sine første egg, som blir sommerens første lundhumlearbeidere. Gjennom sommeren utvikler bolet seg til et sosialt samfunn der dronninga legger egg som utvikler seg til arbeidere, som igjen jobber for at dronninga skal kunne legge enda flere egg og få fram mange nye humler. På sensommeren legger dronningen befruktede egg som gjennom spesiell oppfostring blir til nye dronninger og ubefruktede egg som blir til hanner. Nye dronninger og hanner flyr ut i verden og parrer seg med hanner og dronninger fra andre bol. Og de befruktede dronningene går i dvale etter en fetekur på nektar og pollen. Hannene dør. Når dronningene våkner opp neste vår er sirkelen sluttet.

Men midt i historien dukker lundgjøkhumla opp.

Men her kommer «gjøken»

Lundgjøkhumledronninga våkner opp om sommeren, en måneds tid senere enn lundhumledronninga. Hun pusser pelsen sin, og setter så i gang med å lete etter et lundhumlebol. I lundhumlebolet har nå de første arbeiderne begynt å fly.  De hjelper dronninga å ruge egg og fôre opp larvene som blir til nye arbeidere. Lundgjøkhumla kryper inn i bolet, men holder lav profil. Hun gjemmer seg nede i bolmaterialet, og forsyner seg av bolets lager av pollen og nektar. Målet hennes er å legge egg som lundhumlearbeiderne ruger ut.

Hvis lundhumlearbeiderne oppdager lundgjøkhumla, blir det bråk. Hvordan hun unngår det, er uvisst. Kanskje lukter hun som lundhumlene etter å ha gjemt seg i bolet en stund, eller kanskje hun kamuflerer seg kjemisk som en lundhumle. Hvis hun ikke oppdages og jages ut, begynner hun å legge egg. Etter hvert, når hun blir husvarm, kan hun begynne å tøffe seg litt. Hun spiser av vertens egg og nyklekkede larver, og er rett og slett en ganske kjip deltager i det sosiale fellesskapet. Eggene hun legger blir ikke arbeidere, men dronninger og hanner. Slik unngår lundgjøkhumla å bruke ressurser på å bygge opp sitt eget bol med arbeidere, men parasitterer i stedet på lundhumlas arbeid.

Farlig spill

Noen gjøkhumlearter dreper vertsdronningen sin, andre bare jager dem av gårde. Vertens arbeidere regjerer hun blant annet ved hjelp av kjemiske signaler. Fordi det er funnet så få lundgjøkhumler, vet man ikke om lundhumledronningen drepes eller jages bort, eller om de to dronningene lever side om side i bolet.

Samtidig som lundgjøkhumla er en parasitt som utnytter lundhumlesamfunnet, er hun helt avhengig av det. Hvorfor lundgjøkhumla bare parasitterer lundhumle vet man ikke, men det kan være fordi gjøkhumla må kunne lure vertsarten sin med kjemiske signaler, utseende eller oppførsel. Hvis en gjøkhumleart spesialiserer seg på for mange ulike sosiale humlearter, kan det hende spesialiseringen ikke blir god nok, og at «gjøken» blir avslørt. Det er litt som med vanlig gjøk, der ulike arvelinjer spesialiserer seg på å etterligne eggene til en bestemt vertsfugl.

Sårbar art

Lundgjøkhumla er oppført på Rødlista i kategorien ‘sårbar’. Da den ble funnet sørøst i Hedmark i 2012, var den ikke funnet i Norge siden 1961, og aldri før i Hedmark. De siste årene har det vært gjort mange søk etter lundgjøkhumla. Vertsarten lundhumle er ganske vanlig i Sør-Norge, og det er derfor litt rart at lundgjøkhumla er så fåtallig og lite utbredt. Det kan hende at bestandene av vertsarten har blitt for små mange steder, og at lundgjøkhumla ikke klarer å finne nok lundhumlebol. Uten lundhumler kan ikke lundgjøkhumla overleve.

Rare parasittarter er kanskje ikke de mest innlysende kandidatene til arter vi må bevare. Lundgjøkhumla snylter på lundhumla, men den utfyller likevel sin rolle i økosystemet. Som de andre humlene pollinerer den planter. Den trenger også mat, som den får fra plantenes nektar og pollen. Samtidig som den spiser sørger den for å befrukte plantene. Der lundhumlas arbeidere har en spesiell forkjærlighet for blåklokke, har lundgjøkhumla i Norge blitt funnet på blant annet tistler, rødknapp, blåknapp, gullris, sveve, lintorskemunn, gjerdesolhatt og føllblom. Lundgjøkhumle er en av de humlene som flyr senest om høsten. Det er også en økologisk funksjon vi trenger – å få pollinert de seneste høstblomstene. At den flyr så sent har sammenheng med lundgjøkhumlas livssyklus.

På denne måten utfyller humleartene hverandres pollinering. Vi får bære over med at noen arter legger egg i andre arters bol.

Teksten om lundgjøkhumla og lundhumla, som denne nettsaken er bygget på, ble skrevet av Anna Blix i 2015. Anna arbeidet i Sabima fra 2013 til 2017.