Sommeren

Nå har vi fulgt våre fem utvalgte pollinatorer gjennom en tøff vinter og en spennende oppvåkning- og forvandlingstid. Men hva bruker de egentlig sommer til? Hvordan skjer pollineringen og hvordan rekker de det de skal?

Illustrasjon: Anne Vålhaug/ Tekst: Lene Liebe Delseth 

En wannabie

Fra juni har vi endelig humlebillen på vingene, og i sommer kan du ha som morsomt mål å gjenkjenne henne. Det kan du klare! En bille klarer aldri å kamuflere seg helt.

Hun finnes over hele landet og minner oss om at insekter som pollinerer ikke bare betyr humler og bier, men også andre veps, maur, biller, fluer og sommerfugler. Allikevel er det lett å glemme akkurat nå, for humlebillen ser ut som – du gjettet det – en humle.

Hun er litt rund i kroppen, i overkant av an centimeter lang, og med oransje og svarte striper på ryggen. Ikke nok med at stripene ser humleaktige ut: Hun flyr fra blomst til blomst og hjelper dem med pollineringen. Slik skaffer hun seg mat og lurer de som liker å spise biller til å styre unna det som ser ut som en stikkende humle. Men hun er ganske lett å avsløre: Som alle biller har hun to store, harde dekkvinger som dekker hele ryggen når hun er i ro, og som foldes ut til siden når hun flyr.

Om sommeren koser hun seg. Det er blomster overalt, og det er oppi dem hun vil være, for eksempel i toppen på en tistel. Det er også derfor blomstene liker henne. Mens hun gnafser i seg pollen, slurper nektar og mumser andre deler av blomsten, fester pollenet seg også rundt omkring på kroppen, og blir med over til neste blomst. Med litt flaks er dette samme art, og planten kan lage nye frø som igjen skal bli blomster i mange enger neste år og.

Trenger åpent kulturlandskap

I vår kom apollosommerfuglen ut av vinteregget sitt, og krøp rundt som en sulten larve. Da våren var i ferd med å tippe over i sommer, pakket larven seg inn i en kokong mellom kvister, blader og jord på bakken. Der tilbragte hun noen uker mens kroppen forvandlet seg til det ugjenkjennelige. For når hun kommer ut i slutten av juni eller begynnelsen av juli er det som en av de mest iøynefallende sommerfuglene vi har, med svarte og røde flekker på store, hvite vinger. Hele ni centimeter kan vingespennet være hos de største.

Apollosommerfuglen elsker stupbratte fjellsider der det vokser planter som larven spiser og blomster som de voksne pollinerer. De voksne sommerfuglene er ikke så opptatt av pollen som mat, men å drikke nektar liker de, og du finner dem gjerne blant rødknapp, tistler og knoppurt. Som mange andre kulturlandskapsarter trenger den åpne områder, og gjengroingen som skjer som følge av færre dyr på beite og mindre tradisjonell slått, er et problem.

Det er ikke like mange insekter som trives i fjellet som nede i lavlandet. Få bier takler fjelllivet, og plantene har færre pollinatorer å lene seg på. For å tilpasse seg dette velger mange planter å blomstre i en lengre periode, mens andre lager frø uten hjelp av insekter. Allikevel er det mange planter som trenger flyvende insekter for pollineringen, og de er glade for den store vakre apollosommerfuglen som kommer glideflygende i fjellsidene med pollen på vingene. Som med så mange prosesser i naturen vil de gode tingene forsterke hverandre: Pollineringen til apollosommerfuglen gjør at det er et mangfold av planter slik at de viktige økosystemene i fjellet fungerer. Og et mangfold av planter betyr at apollosommerfuglen får både grøntfôr til larven, nektar til foreldrene og planter til skjul når kulda kommer om ikke så lenge.

Appollosommerfugl har status på nær truet på rødlista i Norge.

Lang tunge er kløverens favorittt

Kløvehumledronninga kan sammenliknes med en høne med stort lederansvar og kjemiske våpen. I sommermånedene ligger hun og ruger på ungene sine i et bol i bakken, i de ukene det tar for egg å forvandle seg via larver til humlekokonger. Hvis det skal bli noen sving på dronningriket hennes må hun gi varme, og ha nok pollen som mat til de små. Det første kullet arbeidere som kommer ut fra humlekokongene er litt små og pjuskete, for mattilgangen på forsommeren er ikke den beste. Men de setter i gang med å bygge opp det vesle samfunnet. Noen humler har veldig store samfunn, mens kløverhumla har noen titalls arbeidere i sving om gangen med å sanke mat, stelle larver og reparere bolet. Utover sommeren får dronningen flere arbeidere. Alle arbeidere er hunner, og dronninga har en streng kustus på dem der hun driver kjemisk undertrykking så ingen skal få lyst til å starte revolusjon eller få egne barn.

For å bygge et samfunn trengs det mye mat, og det er rødkløveren som er kløverhumlas favoritt. Siden kløverhumla har lang tunge klarer hun å spise fra rødkløver og dermed pollinere den. Slik er hun en av bondens beste venner, for rødkløver blir til melk bare den har tatt veien via en ku, og kløverhumla er en veldig effektiv pollinator som sørger for en stor neste generasjon med rødkløver.

Når sommeren er på hell blir dronningen slappere, og samfunnet går sakte men sikkert i oppløsning. Siden kontrollen er slappere stikker faktisk noen arbeidere av og forsøker å starte egne bol, noe de sjelden lykkes helt med. Når det har kommet så langt får dronningen et kull med hanner og et kull med nye dronninger, for nå er det på tide å overlate tronen. Hannene og dronningsøstrene tar farvel og flyr av gårde for å søke etter en kjæreste fra et annet sted. Nå er det stevnemøter som står på programmet helt til høsten kommer.

Hele våren sov klokketrebia i et lite hulrom i et dødt tre. Etter en lang periode med dvale og forvandling, er han våken fra juni og i gang med å suse rundt blant sine elskede blåklokker. Sommeren er tiden for å produsere neste generasjon, og som en bieffekt og utilsiktet framtidsinvestering: Pollinere planter.

Bia som lures av orkidéen

Frø er plantebabyer, og for befruktningen må et pollenkorn med en sædcelle i, flyttes fra støvknappen til arret- inne i blomsten. Hvis riktig type pollen treffer, kan en pollenslange vokse ned til eggcellen og lage et frø. Men hvordan flytte pollen? Noen gjør det med vann eller vind, men hele 80 prosent av norske plantearter bruker insekter. Insektene skjønner nok ikke hva de er med på, men gjør det gladelig fordi betalingen frister: Pollen og nektar er den viktigste maten for mange insekter, både til voksne og barn. Noen planter og insekter har et eksklusivt forhold, der en art plante bare pollineres av en insektart, men de fleste bruker flere.

Klokketrebias kjærlighet til blåklokker er så sterk at den lett lar seg utnytte. Det finnes en listig orkidé med det uskyldige navnet rød skogfrue som klarer denne bragden. Andre steder i verden blir rød skogfrue pollinert av klokketrebias større fetter, stortrebia. I 1983 fant en svensk forsker ut at hannene hos stortrebia og klokketrebia har et synssenter som ikke ser forskjell på fargen til blåklokker og røde skogfruer. Skogfrua bruker ikke energien sin på å lage nektar, hun snylter på pollineringsinnsatsen ved å etterlikne de vanlige klokkene. Den er åpen og klar for pollinering rett før klokkeblomstene, og de stakkars biene blir lurt til å besøke blomsten for å ta med seg pollen, uten å få noe igjen. Det vi ikke er helt sikre på, er hvor effektiv pollineringen til klokketrebia er, siden den er mindre enn stortrebia. Antakelig får den med seg mindre pollen når den surrer rundt inne i blomsten. Men siden vi ikke vet om noen andre som pollinerer skogfrua, setter vi vår lit til klokketrebia.

Men selv om klokketrebia blir lurt, og kanskje bare er sånn passelig effektiv, er vi takknemlige for innsatsen. For kan hende er den en snylter, men vi vil gjerne beholde den vakre røde skogfrua. Den er så sterkt truet av utryddelse at regjeringen har satt den på lista over prioriterte arter, og for å nå måle om å ta vare på den, må også klokketrebia og dens leveområder sikres.

Strandløve med vinger

Strandmurerbia er et sjeldent syn. De få gjenlevende eksemplarene finnes på svært få steder, og du kan bare se den i mai og juni. Allerede i juli er den ferdig med sommerens strandliv, har lagt ungene i soverommet og trukket sitt siste sukk. Men nå er det sommer. Han som krøp ut av tunnelen var fiks ferdig voksen etter en vinter som larve, og klar for en ting: Sex. Hannene våkner litt før hunnene, slik at de kan stå utenfor tunnelåpningen, klare for paring med en gang en hunn titter ut. Han nøyer seg ikke med en, men parer seg med så mange han rekker før hans tilmålte fire eller fem uker på vingene er over. Det eneste andre han har tid til er en sup med energidrikken nektar, og å forsvare området mot inntrengere.

Hun, derimot, glemmer aldri han som stod der ved soveromsdøra da hun våknet, og parer seg ikke med flere. Hun er på vingene i opptil åtte uker, og her gjelder det å ikke ligge på latsiden. Det spirende livet i magen skal legges i spesialgravde tunneler før juni er over, og larvene må ha mat gjennom vinteren. Hun samler pollen som ungene skal få med seg i tunnelen, og favorittene er løvetann, tiriltunge, strandflatbelg og sandvier. Forholdet går begge veier: Plantene bruker strandmurerbia for å produsere frø til sin neste generasjon.

I denne prosessen er det hun gjør den viktige pollinatorjobben. Hun samler pollen i stive hår på magen ved å vrikke bakkroppen fram og tilbake over blomsten og tar pollenet med videre til andre planter. Akkurat som plantene hun pollinerer elsker hun sol. Tunnelene må legges på sandflater uten planter der det er sol, og hun er bare på vingene i solskinn. Nå nyter strandmurerbiene noen korte måneder med sol før de kryper tilbake inn i hulene sine for resten av året.