Vannkraft må ta større miljøhensyn
Hva om vi i vannkraftdebatten ser på hva som kan gjøres bedre?
Kronikken ble publisert i Nationen 15. desember 2020.
EU har kommet med klare miljøkrav til vannkraft. Vannkraft er tilnærmet CO2-fri og dermed en viktig forutsetning for å nå de nødvendige utslippskuttene. Samtidig utgjør den et problem for blant annet fisk og fiskens næringsdyr.
En del påvirkning på natur må vi leve med, men det er også mulig å gjøre det på en langt bedre måte enn i dag, uten at det blir for dyrt.
Vi må ta bedre vare på det som er igjen av urørt natur og restaurere deler av det som er ødelagt eller forringet. Og det haster. Neste år er starten på det internasjonale tiåret for restaurering av natur. La det være en gylden anledning.
De nye kravene for å godkjenne vannkraft som bærekraftig, grønn energi, henger sammen med EUs vanndirektiv. Hvis vi ser på kravene til drift og oppgradering av eksisterende vannkraftverk, er målene fornuftige. Alle teknisk gjennomførbare og økologisk relevante avbøtende tiltak skal gjennomføres, for å redusere vesentlige negative effekter på arter som er direkte avhengige av vann og på habitatene til disse artene.
Målet er å nå det som man i vannforskriften kaller god økologisk tilstand eller godt økologisk potensial. For en del vannforekomster med vannkraftverk, er god økologisk tilstand ikke mulig å oppnå – til det er inngrepene for store. Men det betyr ikke at man ikke kan komme langt med en del fornuftige tiltak.
EU krever at konsesjoner skal inneholde krav for å sikre forhold som ligger så nært opp til naturlig tilstand som mulig. For fisken betyr dette at det skal være moderne opp- og nedvandringsløsninger, samt kraftturbiner som i minst mulig grad dreper fisk. Det skal være økologisk forsvarlig minstevannføring og det skal sikres god sedimenttransport i vassdraget.
I tillegg skal effektkjøring utføres på en mest mulig skånsom måte, habitater skal beskyttes eller forbedres og effekter av eutrofi (for mye næringsstoffer i vannet) skal reduseres.
I Norge har samfunnet brukt om lag en milliard kroner på kunnskap om hvordan vi kan drive kraftverk slik at det blir minst mulig påvirkning på fisk og andre vannlevende organismer. For laks er dette sammenfattet i en håndbok i miljødesign. I Mandalselva har laksen fått en renessanse, uten at det har kostet vann. Med miljødesignrapporten i hånda kan regulanten her slå fast at de har fått både mer kraft og mer laks.
På grunn av klimaendringene og økt nedbør produserer vi allerede mer kraft. Noe av den økte nedbøren må komme naturen til gode. Gjennomgangene til NVE viser at det fortsatt er nok “klimavann” til å produsere mer kraft – selv etter at naturen har fått sitt.
Dette har en kostnad, men på sikt vinner vi alle på å behandle det vi har igjen av natur på en mer skånsom måte.
På olje- og energiminister Tina Brus bord ligger en innstilling fra NVE om ny konsesjon for laksevassdraget Aura/Eira. Den skal gjelde for 30 år. Det er uendelig lenge i dagens situasjon. Da må vi trå varsomt.
Slik den foreligger, gir NVEs innstilling dessverre lite håp om bedring av økosystemene for elvemusling og ål, eller bedre naturlig produksjon av laks og sjøørret. Hovedproblemet er at NVE ikke vil pålegge minstevannføring.
Aura-Eira har høyeste prioritet i NVE og Miljødirektoratets rapport fra 2013, selv med et anslått krafttap på 180 GWh. I tillegg er vassdraget oppført i den godkjente regionale vannforvaltningsplanen for Møre og Romsdal. Denne listen har gitt aksept for at Aura-Eira har miljømål som kan medføre krafttap. I tillegg er det utredet at et nytt miljøkraftverk kan gjenvinne 90 prosent av krafttapet ved minstevannslipp i Aura.
Aura-Eira-revisjonen er en viktig symbolsak. Utbyggingene berører ikke bare miljøet i vannet, men kan også medføre store utfordringer for villreinen. Uten å avbøte de skadene utbyggingen har hatt på både laks og villrein, er det vanskelig å anse kraften som produseres, som grønn.
Regjeringen har nå sjansen til å vise handlekraft og at de tar inn over seg at avgjørelsen skal vare lenge. For 50 år siden var dette vassdraget gjenstand for den første store miljøkampen i Norge – mardølakampen. Den kampen tapte naturen. Nå er det mulig å gjøre et vedtak som peker framover og muliggjør en restaurering. Vi ønsker ministrene lykke til.
Maren Esmark
Generalsekretær i Naturvernforbundet
Christian Steel
Generalsekretær i Sabima
Siri Parmann
Fagsjef Norges Jeger- og Fiskerforbund
Torfinn Evensen
Generalsekretær i Norske Lakseelver
Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt:
