Skognæringen tjener på vern

Budsjettkameratene plusset på 25 millioner til skogvern, men det vil fortsatt ta 30 år å nå målet om ti prosent vern, skriver generalsekretær i Sabima, Christian Steel, i Dagens Næringsliv.

Det er lett å forstå verdien av en tømmerstokk, omsatt til planker, papir eller energi. Fornybare råstoffer fra skogen kan gi viktige bidrag til bærekraftige samfunn.

Verdien av gammel skog som ikke hugges, er for mange mindre åpenbar. Begrepet «råtner på rot» har forledet noen til å tro at verdier for det grønne skiftet kastes bort når skog blir overlatt til seg selv og økologiens egen utvikling.

At gammel naturskog av enkelte fremstilles som verdiløs kunne ikke vært mer feil, og har skapt dype konflikter mellom parter som burde vært enige.

Gammel, urørt skog har uvurderlige verdier som levested for rundt halvparten av Norges 60.000 arter av dyr, planter og sopp. Det er mer liv i et dødt enn i et levende tre, og tusenvis av arter av sopp og insekter er spesialister på ulike deler av jobben med å bryte ned dødt trevirke. Andre sopp og mikroorganismer omsetter næringsstoffer og lagrer karbon i jorden. Visse insekter oppfattes som skadegjørende, men gammelskogen inneholder rovinsekter som kan holde dem i sjakk.

Foreløpig kjenner vi bare en forsvinnende liten del av skattene skogens skapninger gjemmer på. Antagelig kommer noen av dem til å hjelpe oss med å løse kreftgåten, gi oss nye antibiotiske stoffer eller legge grunnlag for spennende, nye teknologieventyr. For eksempel hårkjuke er en sopp som bryter ned dødt trevirke, men i soppen har man også har funnet egenskaper som dreper kreftceller og dessuten virkestoffer som kan rense sterkt forurenset vann. Dessverre er hårkjuke en truet art som holder på å forsvinne fra norske skoger fordi levestedene dens forsvinner.

Et grønt skifte blir ikke virkelig grønt om naturens mangfold ødelegges på veien. Stortinget har derfor vedtatt at ti prosent av skogen skal vernes. Heldigvis lar dette seg kombinere med et fortsatt aktivt skogbruk, som beholder det meste av skogarealet til et bærekraftig og regningssvarende skogbruk som tar miljøhensyn etter kravene i miljøsertifisering og lovverk.

I dag er det imidlertid jevnlig konflikter omkring hugster, fordi verneverdig skog står på spill. Vi har for liten kunnskap om hvor verdiene er, og når vi bare har vernet litt over tre prosent av skogen er risikoen stor for at vi hugger skog som burde fått stå i fred. Med jevne mellomrom blir man klar over skogarealer med store miljøverdier som trues av hugst, noe som skaper utfordringer både for dem som vil verne og de som vil hugge. Men når målet om ti prosent er nådd, vil næringen bli kvitt mange slike konflikter og få et bedre omdømme.

Et svært godt utgangspunkt er at skogeierne er positive til at mer skog blir vernet. Når skog blir naturreservat, får skogeier en god erstatning for tapte inntekter, og kan investere i nytt skogareal eller annen virksomhet. Tømmer fra biologisk verdifulle områder lar seg uansett ikke selge som miljøsertifisert virke, og derfor tilbyr skogeiere gjerne slike områder for vern. Skogeieren beholder likevel eiendomsretten til disse rike skogene, og kan for eksempel leie ut rettigheter til jakt og fiske.

Hovedutfordringen ligger hos miljømyndighetene. De må skru opp tempoet, og Stortinget må bevilge mer penger som kan gå til skogeiere som vil verne. Med dagens bevilgninger vil det ta 30 år å nå målet. Det er alt for risikabelt. Norsk institutt for bioøkonomi sier at den bevaringsverdige skogen vil være hugget innen den tid. Skogeieren kan ikke vente en mannsalder på å få avkastning på store tømmerverdier.

Verner vi ikke nå, løser vi ikke konflikten og bevarer ikke skogens skatter. Derfor må Miljødirektoratet få mer penger til å få frem gode verneprosjekter i samarbeid med skogeierne, og ha større bevilgninger klare til å gi skogeierne raske erstatningsoppgjør.

Når så skognæringen er klar for mer vern, er det opp til politisk vilje og bevilgninger å hale i land denne miljøseieren. I avtalen om statsbudsjettet ble det plusset på 25 millioner kroner på skogvernbudsjettet. Dette er et skritt i riktig retning, men det vil fortsatt ta nesten 30 år å nå målet – noe som er altfor lang tid. På denne tiden kan arter rekke å dø ut. De kommer ikke tilbake.

Det er nå den politiske jobben må gjøres hvis ikke konfliktene skal vedvare og uerstattelige verdier skal gå tapt. Om få år er gammelskogen vi burde ha vernet, i stedet hugget.

Dette innlegget ble for første gang publisert i Dagens Næringsliv 29.12.17

Kategori: Nyheter

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt:

christian Steel

Christian Steel

Biolog

E-post: christian.steel@sabima.no

Telefon: 93 44 50 82