Farvel, frosk

Frosker og salamandere er amfibier, landlevende virveldyr som trenger vann for å fullføre livssyklusen sin. Og i norske vann truer det nå en annen fare enn rumpetrollspisende fisk. Den fryktede froskedøden har kommet hit.

Det nærmer seg deadline for denne spalta. Hodet dunker, nesa renner, og fingrene knaster på tastaturet. Et virus har slått seg til i munn og nese, og prøver å spre seg ved å få meg til å nyse. Jeg holder sofaen, og håper det går over uten at mange rundt meg blir smitta.

Forkjølelsesviruset er usynlig, og kan smitte deg når du minst aner det. Når du tar i et dørhåndtak og etterpå tar deg i ansiktet kan du uforvarende gi viruset direkte tilgang til de stakkars slimhinnene dine. Smittefaren er overalt, og det er umulig å beskytte seg mot viruset hvis man ikke vil gå rundt i heldekkende drakt. Heldigvis er forkjølelser ganske harmløse, og går over av seg selv. Verre er det for froskene og salamanderne våre. De trues også av en usynlig fare – men for dem er den dødelig.

Frosker og salamandere er amfibier, landlevende virveldyr som trenger vann for å fullføre livssyklusen sin. Og i norske vann truer det nå en annen fare enn rumpetrollspisende fisk. Den fryktede froskedøden har kommet hit.

Froskedøden ble først oppdaga på 1980-tallet. Forskere i Sierra Nevada fant plutselig ikke frosker der det tidligere var vanskelig å ikke tråkke på dem. Omtrent samtidig fant en forsker på Costa Rica bare en enslig hannfrosk i områder der de tidligere hadde møttes for å forplante seg – noe de før hadde gjort i tette, buktende klaser, så de var umulige å overse. Froskene døde i hopetall. Men hva drepte dem?

Det viste seg at den usynlige froskemorderen var en ukjent algesopp, nå kjent som Batrachochytrium dendrobatidis eller bare Bd. Bd tilhører en gruppe av sopper som kalles chytrider. Chytrider finnes nærmest over alt. I jord, i vann og i luft. Man er usikker på hvor Bd kommer fra, og hvordan den sprer seg. Sannsynligvis kommer den fra Brasil, men den kan også stamme fra Afrika, østlige deler av USA, eller Japan. Forskerne vet altså ikke. Man vet heller ikke hvordan soppen sprer seg. Den kan ha vært tilstede alle stedene den nå er funnet lenge, men plutselig ha utviklet seg til å bli farlig for amfibiene. Eller den kan ha blitt spredd fra et område der amfibiene gjennom evolusjon har tilpassa seg den og derfor ikke tar skade, til nye områder og amfibier som ikke tåler den. Sannsynligvis er det en kompleks blanding. Nå er den i Norge.

Bd ble i sommer funnet i vannet i fem dammer i Akershus. Vi vet ikke om frosker i Norge er påvirka av soppen enda, for vi har ikke tall på froskepopulasjonene i disse dammene. Men to av våre fem amfibiene er allerede på rødlista over utrydningstruede arter. En hissig sopp er det siste de trenger. Amfibier er nemlig verdens mest utrydningstruede dyregruppe. Bd har infisert minst 520 amfibiearter på verdensbasis, og observeres stadig i nye områder. Å miste amfibiene i Norge er ikke bare trist for unger som ikke lenger kan undres over rumpetroll. Det betyr utryddelse av arter som regulerer insekter og er mat for fugler og andre dyr. Et viktig element i økosystemene våre blir borte.

Funnet av Bd i Norge understreker behovet vi har for å reagere på helt nye trusler mot naturen – trusler som i siste ende også påvirker oss. Vi har begynt arbeidet med å stoppe andre typer uønskede arter, som for eksempel mårhunder. De skyter vi enkelt og greit straks de går over grensa. Usynlige arter og sykdommer spres på en helt annen måte: man tror at import av hjorteurin fra USA, brukt til å lokke hjort under jakt, kan ha brakt skrantesjuke hit. Det har nå fatale konsekvenser for villreinstammen i Nordfjella, som slaktes ned for å forhindre spredning.          

Vi har beredskapen klar når det oppstår farlige sykdomsutbrudd eller store katastrofer i Norge. Det skulle bare mangle. Men hvor er beredskapen når farlige sykdommer truer naturen vår, livsgrunnlaget vårt? Det er gitt midler og gjort en innsats mot skrantesjuke, trolig fordi denne sykdommen truer en jaktbar art. Funnet av froskesoppen har ikke utløst forskningsmidler eller forholdsregler for å hindre smitte til andre dammer, selv om forskerne som har funnet soppen foreslår det. Om ikke annet et skilt som oppfordrer til å ikke spre smitte via fiskeutstyr. En slik artsdiskriminering tyder på at myndighetene ikke forstår grunnsteinene i økologi, og hvor viktig det er å beskytte de basale funksjonene i økosystemene. Det er behov for tidlig, målrettet innsats. Jeg kan tørke snørra og gå på jobb igjen som før. En dam uten frosker blir derimot aldri den samme.  

Artikkelforfatter Anna Blix jobbet i Sabima som politisk rådgiver fram til 22. desember 2017.

Kategori: Nyheter

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt: