Et veiskille for naturvernet i Norge

På Karmøy planlegges en omkjøringsvei som vil true svære områder med matjord, utrydningstrua arter og nasjonalt viktig natur. Hvis fylkesmannens innsigelser ikke tas til følge i denne saken, når skal de da bli det? Om ikke naturen og jordvernet vinner fram her – hvor skal det da vinne fram? Les kronikken som Sabima, Naturvernforbundet, Norsk Ornitologisk Forening og Natur og Ungdom har skrevet sammen her:

Skrevet av: Gaute Eiterjord, Natur og Ungdom  Silje Lundberg, Naturvernforbundet  Martin Eggen, Norsk Ornitologisk forening  Christian Steel, Sabima  Gunvar Mikkelsen, Karmøybu, Naturvernforbundet og NOF 

Denne kronikken sto for første gang på trykk i Dagbladet 20. november 2018. 

Forvaltningssystemet, som skal ivareta den aller viktigste naturen er satt på prøve. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen slår alarm i Dagbladet 14. november, og uttaler at nå haster det å vise handling for å innfri våre internasjonale forpliktelser. Nå kan regjeringen, ved Monica Mæland (H), ennå vise at den lytter til miljøfaglige råd for å bevare noe av den mest intakte naturen og kulturlandskapet vi har framfor å bygge den ned.

Kommunene forvalter det meste av arealene i Norge, inkludert nasjonalt viktige våtmarker, truede naturtyper og produktive jordbruksarealer. Nærhet til beslutninger er verdifullt. Derfor må vi styrke kapasitet og kompetanse i kommunene, også når det gjelder areal- og naturforvaltning. Likevel er Fylkesmennenes veiledning og kontroll av stor betydning, slik at nasjonale hensyn som naturmangfold og jordvern ivaretas. Selv det fineste maskineri må ha en sikkerhetsventil.

I særlig alvorlige overtramp mot slike interesser har fylkesmannen muligheten til å levere innsigelser. Denne muligheten finnes ennå, men regjeringen har bedt sin egen forlengede arm ute i fylkene om å være mer restriktiv med sine innsigelser.

Vi er svært bekymret for at forvaltningen på denne måten er svekket i Norge. En kommunedelplan for en omkjøringsvei på Karmøy i Rogaland, Fylkesvei 47 fra Åkra sør til Veakrossen, ble likevel for sterkt kost for den vingeklippede fylkesmannen i Rogaland, som ikke kunne gå god for de kommunale veiplanene. Her var motargumentene for mange!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fylkesmannens innsigelse medførte at veisaken havnet på Kommunal- og moderniseringsdepartementets bord, men departementet mente den lokale selvråderetten måtte veie tyngre enn bevaring av nasjonale naturverdier. Imidlertid har Sivilombudsmannen kritisert en slik praksis, og derfor må departementet nå se på saken på nytt – med innspill fra miljøminister Ola Elvestuen. Sivilombudsmannens kritikk går på om naturmangfoldloven er fulgt og om Stortingets vedtatte miljømål kan nås med en slik praksis.

I den omstridte veisaken på Karmøy er mange hardt pressede verdier i den norske faunaen og floraen vevd sammen til et unikt og sårbart landskap.

De verdifulle områdene ved Åkra inneholder noen av våre mest truede fuglearter, kystlynghei, våtmarksområder, et naturreservat, viktige friluftsområder og noen av landets mest produktive jordbruksarealer.

Kystlyngheia har regjeringen selv gitt spesiell beskyttelse som «utvalgt naturtype», men en slik betegnelse er lite verdt dersom ikke den truede naturen blir ivaretatt i konkrete interessekonflikter. Hva er vitsen med at regjeringen lager handlingsplaner for å ta vare på utrydningstruede naturtyper dersom de til stadighet vedtar å bygge dem ned?

I Norge går naturmangfoldet mest tilbake i nettopp slike områder som snart kan bli oppstykket av asfaltdekke. Den kritisk truede åkerriksa og de sterkt truede artene vipe og hubro er avhengige av det åpne lavlandet og våtmarksarealer.

Alt dette står nå på spill dersom veien kommer. Ikke minst vil en vei skape problemer for hubroparet i området, som er et av de parene i Norge som produserer mest unger. Kunnskapen om Åkra-parets betydning for den regionale og nasjonale hubrobestanden er relativt ny kunnskap, som regjeringen altså nå får en ny sjanse til å se på. De negative konsekvensene for hubroen er forventet å bli store, blant annet fordi de gunstige jaktområdene vil bli splittet og forringet. Det betyr færre hubrounger.

Hubroen, som har en lav og trolig synkende bestand her til lands, får dermed et kraftig skudd for baugen.

Veien er også i strid med regjeringens mål om å redusere nedbygging av matjord. I et brev til en rekke fylkesmenn fra landbruksminister Bård Hoksrud i oktober i år understrekes jordvernets betydning.

Rogaland har i mange år toppet statistikken for omdisponering av matjord, og det er forventet at i områdene mellom eksisterende bebyggelse på Åkra og ny vei, vil ønskene om boligbygging få nytt liv.

Karmøy kommune har karakterisert området som et viktig jordbruksområde. Ca. 100 dekar dyrka mark blir asfaltert dersom veien blir bygd, og ca. 750 dekar dyrka mark havner mellom omkjøringsveien og eksisterende bebyggelse på Åkra og Ådland, med fare for å bli omregulert på sikt. Det er dårlig nytt for de tjuetalls gårdbrukerne som berøres.

Regjeringen må snu dersom den skal ta hensyn til de målene den har satt seg, og dersom forvaltningsregimet de selv er en del av skal fungere. Hvis fylkesmannens innsigelser ikke tas til følge i denne saken, når skal de da bli det? Om ikke naturen og jordvernet vinner fram her – hvor skal det da vinne fram?

Signaler om at naturmangfoldloven betyr lite skaper stor usikkerhet i forvaltningen, og mellom ulike forvaltningsnivå. Vi mener disse signalene er uforsvarlige hvis Norge skal nå nasjonale miljømål og følge opp internasjonale naturforpliktelser. Dersom denne veien får grønt lys setter det en svært bekymringsfull presedens.

Dette er en lakmustest på om regjeringa tar tap av natur alvorlig, eller om alle som ønsker det, skal få kjøre på med å asfaltere sårbar natur.

Naturvernet og -forvaltningen i Norge må styrkes, ikke svekkes. Gigantomane veiplaner vokser fram mange steder i landet. I slike tilfeller er det viktig med skikkelige nytte- og kostnadsanalyser, der også de ikke-prissatte verdiene (som truet natur, truede arter, matjord, tilgang til friluftslivsområder i nærmiljøet) tillegges stor vekt.

Når veien på Karmøy har vist seg å ha en stadig lavere nytteverdi enn tidligere beregninger tilsa, bør likningen være opplagt. Istedenfor å bygge en unødvendig og dyr vei på Karmøy, må vi etablere en forvaltning som tar riktige og kunnskapsbaserte grep. Tiden er nå, og her har regjeringen, der Venstre deltar, en konkret sak til endringsvilje.

 

Kategori: Arealendringer, Innlegg

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt: