Brev fra naturen – Smolt

Har du noen gang fått brev fra en laks? Sabima-faddere får Brev fra naturen fire ganger i året. Denne gangen er det en villaks ved navn Smolt som har tatt pennen fatt. Hun har en god del på hjertet!

Brev fra naturen

Kjære ukjente venn!

En glad smolt hilser deg fra bøljan blå! I skrivende stund stimer jeg mot området mellom Island og Jan Mayen. Om et par år skal jeg svømme tilbake til elva der jeg vokste opp for å legge rogn. Reisen som ligger foran meg er spennende og farefull! Men jeg vil gjerne fortelle deg om den delen av reisen som jeg har lagt bak meg. Det er litt av en historie, det også.

Du lurer kanskje på hva en smolt er? Smolt, som meg, er laks som er klare til å svømme fra elva der vi har vokst opp, og ut i det salte havet, sølvblinkende og modige. Menneskeforskere mener at det som driver oss smolt fra elva vår og hele veien til havområdene i nord, er muligheten til å spise oss riktig store og feite.
Magefølelsen forteller meg at de forskerne kan være inne på noe, hehehe!

Som du kanskje merker, er jeg i perlehumør akkurat nå! Det siste snaue året har imidlertid humøret mitt stort sett vært under parr, som vi lakser pleier å si. En parr er en lakseunge, som ikke har utviklet seg til smolt ennå, og aldri har levd i havet. Som parr er vi ganske små. Vi vokser langsomt og kjemper hardt oss imellom om både leveplasser og mat i elva. Det dårlige humøret begynte i fjor høst da jeg var, nettopp, parr. Jeg patruljerte området mitt, som vanlig. Plutselig kjente jeg noe i gjellene. ”@#!!!”, ropte jeg. ”Elvemuslinglarver!?”

”Det stemmer”, pep det begeistret. ”Elvis her, sammen med en hel gjeng med elvemuslinglarver. Du kan ikke tro hvor glad jeg er for å møte deg!”, hvinte han. ”Gleden er ikke gjensidig”, sa jeg kjølig.

Elva mi er fin. Den snirkler seg gjennom landskapet, med trær og busker langs sidene. Små sidebekker slutter seg til her og der. Bunnen er dekket av grus og småstein. Det er nok av gjemmesteder mellom store steiner eller blant røtter langs kanten. Vannet er klart. Reint vann er viktig for oss laks, særlig når vi er små. Derfor vet jeg å sette pris på de voksne elvemuslingene. Én eneste voksen musling renser nemlig 50 liter vann hvert døgn! I noen elver i Norge finnes det hundretusener av dem, så det sier seg selv at de er viktige for laksen — enten vi er rogn, parr, smolt eller store og gyteklare. Men å få elvemuslinglarver i gjellene, det er det ingen laks som liker! De er noen ordentlige parasitter.

På seinsommeren og høsten spruter elvemuslinghunnene svermer med elvemuslinglarver ut i elva. De aller fleste larvene går det dårlig med, men noen elvemuslinglarver lykkes med det kunststykket å hekte seg fast på en tilfeldig forbipasserende laks eller en ørret. I løpet av 10 – 11 måneder som parasitter på en av oss ungfisker, utvikler de seg til bittesmå elvemuslinger, før de endelig slipper taket og graver seg ned i elvebunnen for å vokse seg store. Uten denne haiketuren i gjellene til en laks eller en ørret, kan ikke elvemuslinglarven bli til elvemusling.

For oss lakser er det som oftest ikke direkte farlig å få elvemuslinglarver i gjellene, men det er selvfølgelig svært irriterende. Så jeg ble ordentlig muggen. I tillegg var den godeste Elvis en pratmaker uten like. Han holdt det gående med anekdoter fra gamledager, som hans mor hadde fortalt ham.

” … du vet”, sa han en dag. ”Vi elvemuslinger kan bli nesten 300 år gamle. Vi kan alt, absolutt alt, om vassdraget her. De eldste av oss levde lenge før sur nedbør og vannkraft. Før kunstgjødsel fra skog og jorder rant ut i elva. Før det kom oppdrettslaks som rømte opp i elva og enorme mengder med lakselus i fjorden. Og jeg kan fortelle deg: Dere villaks, dere er i skikkelig trøbbel!”

Elvis fortalte om fjorden langt der nede, den fjorden jeg skulle forsere når jeg ble smolt. ”Svøm for livet når du kommer dit!” sa Elvis. ”Så fort du bare klarer! Lakselus er drepen når man er så ørliten som du er!”, formante han. ”Liten? Snakk for deg sjøl!”, sa jeg og viftet irritert med halefinnen.

”En skulle tro at vassdragene i Norge er i tipp topp stand”, fortsatte Elvis, ”ettersom Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på både villaks og elvemuslinger. Men slik er det altså ikke!” Elvis fortalte om vannkraftverk, som ble bygget for 60 år siden, lenge før biologisk mangfold i vassdragene var et tema i byggeprosessene. ”De vannkraftverkene må bli mer miljøvennlige!”, insisterte Elvis. ”Menneskene må gjøre det for vår skyld! For alle oss artene som bor i elva.”

Gjennom ruskete høstkvelder og isfrosne vinterdager svømte jeg rundt med Elvis og vennene hans i gjellene. Jeg tror det var meget lite han glemte å fortelle om. Jeg fikk høre om britiske laksebaroner som vadet opp i elva på 1800-tallet. Han fortalte om besteforeldrene, som ble plukket opp fra elva og tatt livet av, og hvis perler endte opp i et diadem ved det danske hoffet. (I dag er elvemuslingene fredet, og det er forbudt å plukke dem.)

Men mest maste Elvis om tilstanden i elva vår. ”Har du tenkt på det”, sa han ”at alle plantene langs elvebredden er livsviktige for oss som bor her! Når det regner, for eksempel, og gjødsel fra jordene renner ned mot elva. Da filtreres vannet gjennom vegetasjonen, og det kommer reint ut i elva. Genialt?”, spurte han. ”Sikkert”, sa jeg. ”Men mange steder hogger de ned trær og busker langs elva for å bygge veier eller hus”, fortsatte Elvis, ”det er jo ikke klokt!”

«Metamorfosen er fullbyrdet», hvisket Elvis høytidelig en dag utpå vårparten. «Hjelp! Au! Hurra! Jeg har fått skall … Jeg er elvemusling!» ropte han. Jeg klarte nesten ikke å la være å trekke på smilebåndet. Metamorfose, du. I mine gjeller. Intet mindre! Jeg hadde kjent på noen kroppslige forandringer selv de siste dagene. Var jeg kommet i det sagnomsuste smoltvinduet, den perioden da vi laks utvikler oss fra å være kortreiste ferskvannsfisk til å bli sølvglinsende sjøfarere?

Mai kom. Elvis gjorde seg klar til å dra. «Pass deg for lakselus», sa han. «Hold deg levende! Kom tilbake hit og legg rogn. Og takk for skiftet», la han karslig til. Så slapp han seg ut av gjellen og dalte nedover. ”Det var på tide! Adjøss!”, ropte jeg etter ham. Så la jeg til, litt lavere: ”Bare fem av hundre elvemuslinger overlever helt til de blir store og voksne. Jeg håper at akkurat du vil leve i 300 år, Elvis!”
”Hihihi! Den hørte jeg!”, hvinte Elvis, kastet et slengkyss til meg og sank ned i grusen.

Det var det. Den hårtynne streken av en elvemuslinglarve hadde vokst seg (bittelitt) stor og blitt til elvemusling. Næringen tok han fra meg. Men, men. Jeg overlevde fint. Innerst inne, like bak innvollene et sted, er jeg stolt over at jeg kunne hjelpe til.

I løpet et par intense maiuker, ble jeg smolt. Kroppen min ble sølvfarget og gjellene i stand til å puste i saltvann. Jeg følte meg sterk! Og så … så la jeg på svøm. Vendte halefinnen mot innlandet og seilte nedover elva mot fjorden. Slik slutter historien som jeg ville fortelle. Men før jeg avslutter dette brevet, vil jeg gjerne si noe viktig til deg:

Tusen takk for at du bryr deg om naturen! Miljøvern nytter! Jeg ønsker deg en fin-fin sommer. Håper at du treffer mange arter og naturtyper.

Hjertelig hilsen Smolt, en glad laks

Kategori: Nyheter

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt: