Vinteren

Pollinatorene er rundt oss her og nå: Under snøen i kulturlandskapet, i barken på trærne som du suser forbi på ski i skogen. Bli med å kryp inn i den stille, magiske vinterverdenen til noen av dem. Det er en ganske fascinerende verden!

Gjennom Året med pollinatorene vil Sabima fortelle historien om insekter gjennom alle de fire årstidene. Vi vil at alle skal bli bedre kjent med insektene og forstå hvor viktige de er for samspillet i naturen, særlig for pollinering av planter. Når vi følger insektene gjennom et helt år blir det tydelig at de trenger levesteder til alle stadier i livet for ikke å forsvinne: For overvintring, larveliv og de korte sommerukene på vingene der de både lager neste generasjon insekter og planter.

Bli med på hele reisen gjennom året og dykk ned i snøen aller først!

 

Apppolosommerfugl:

Sommerfuglegg i vinterland

Den som finner en apollosommerfugl om vinteren, kan ikke være i tvil om at dette må være noe vakkert: Et hvitt egg med litt stukkatur, helt perfekt i fasongen. Nesten som en liten hvit jordklode er det, litt sammenklemt fra topp og bunn. Sommerfuglenes livshistorie kan minne om H. C. Andersens eventyr om den den stygge andungen som blir til en vakker svane.

  • 80 % av de ville plantene og 30% av maten vår trenger insektpollinering
  • Bier er de best kjente pollinatorene, men også biller og sommerfugler er viktige
  • Over hele verden er det nedgang i pollinerende insekter
  • I Norge er 1/3 bier på rødlista og 12 arter er antakelig utdødd
  • Utbygginger, slutt på skjøtsel av kulturlandskapet og intensivt skogbruk er blant truslene mot pollinatorene

Insekter er dyreverdenens ubestridte mestere i forvandling, og det er aldri så slående som hos sommerfuglene. Fra klumpete og rare larver blir de til vakre og fargerike sommerfugler etter en tid i en puppe. Apollosommerfuglen er vidunderlig vakker når den er på vingene: nesten helt hvit, med store, røde og svarte flekker og vingekanter.

Vi vet ikke om noen har sett apollosommerfugl om vinteren i Norge, selv om vi vet at de er der. De må være nesten umulige å se i snøen. Ikke ligger de i en klump heller, for mammasommerfuglen har lagt dem her og der, på litt forskjellige steder i fjellnaturen. På et strå, bergsprekk eller på en tørr pinne. Innenfor den tynne membranen ligger en liten larve og venter på våren. På samme måte som slanger og salamandre må insekter varmes opp av temperaturen i lufta. Norsk vinter byr ikke på mye oppvarming, og lite å spise. Det er best å holde seg i ro og vente på våren, varmere tider og lysere dager.

For hver vinter i årene framover vil det antakelig finnes færre apollosommerfuglegg. Selv om den er en tøffing som trives i høyfjellet, peker pilene nedover for arten både i Norge og ute i verden, i fjellene lenger sør i Europa og østover til Kina, Mongolia og Russland. Før 1970 fantes den også langs kysten i Norge, men mangel på leveområder har trengt den tilbake til høyfjellet og dalene i Telemark, Buskerud og Oppland. Der også blir det stadig færre. Dessverre er det menneskene som er årsaken. Tradisjonelle måter å skjøtte kulturlandskapet på er nesten borte, noe som betyr færre planter å hente mat fra. Utbygging i leveområder og hogst av skog langs kysten, har også antakelig gjort sitt for at det stadig er færre apollosommerfugler å se, selv om sommeren.

 

 

Humlebillen

Ung larve i gammelt tre

Inne i den snødekte skogen, inne i et gammelt bjørketre, inne i en liten gang, ligger en larve. Larven er klumpete og nesten hvit, med et brunlig hode og noe som likner på skjeggstubb. Tre par bein og noen stilige antenner viser at dette er et insekt, men den lille likner ikke på foreldrene.

Som alle insekter skal den igjennom store endringer i levevis og utseende før den er på vingene som voksen, klar for å finne en partner og pollinere planter. Faktisk er det ikke sikkert at den blir voksen denne sommeren, men venter til neste, når den endelig er stor nok.

Larven skal bli en humlebille. Den kan bare overvintre i gamle, døde løvtrær, og ingen humlebiller overlever uten disse stubbene og stammene. Her blir eggene lagt, og larvene som har vokst fram fra dem ligger i en dyp hviletilstand gjennom vinteren, i likhet med mange andre treelskende biller.

Tenk deg at du er en bitte liten larve. Når kulda kommer krypende og du legger deg for å slappe av for vinteren har du ingen indre varme, og på grunn av størrelsen tar det kort tid før kulda har overtatt hele kroppen. Insekter produserer ikke kroppsvarme. Hvordan unngår de å fryse i hjel? Noen få overlever nedfrysning, men det gjelder ikke humlebilla. Den har en annen strategi: Å hindre at kroppsvæskene fryser til is, ved å lage sin egen frostvæske. Den består av sukker, sukkeralkoholer og anti-fryse-proteiner som senker frysetemperaturen til kroppsvæskene og stabiliserer kroppen. Faktisk er det ganske vanlig at larven (og egget) tåler mye lavere temperaturer enn det voksne insektet gjør. Humlebillelarver med tom mage tåler nedfrysing til 20 grader før de dør.

Her ligger den, en liten larve som er tilpasset en norsk, kald vinter. Gjennom alle de kalde månedene kommer den til å holde ut, godt hjulpet av egenprodusert frostvæske og et gammelt tre. Husk på det neste gang du ser en gammel bjørkestubbe. Larven stiller med frostvæske, så lenge vi lar den få beholde treet til soverom for vinteren.

Strandmurerbien

Bygger vinterreir i sanden

Det er ikke bare mennesker som kan bygge. Murerbiene er blant naturens dyktigste konstruktører, og de forskjellige artene bygger barnerom av ulike materialer. På tre sandstrender langs kysten på Jomfruland, Lista og Solastrand i Rogaland finnes en av Norges murerbier: strandmurerbien. Men dersom du tar turen til forblåste strender for å se på havet akkurat nå, ser du ingen bier. Strandmurerne er under to centimeter lange og ville blåst vekk i vinden og sultet i hjel.

Det viktigste i livet er å få barn, og ingen vil at ungene skal blåse av gårde eller sulte i hjel. Derfor har mamma-strandmurerbien ordnet et trivelig vinterreir- et slags barnerom nede i en liten tunnel i sanda, gjerne med planterøtter som støtter opp veggene. Hun har tygget opp planter for å gjøre det varmt og lunt før hun selv døde en gang på sommeren, og lagt klar en matpakke med pollen og nektar. Litt utpå vinteren har larvene spist opp matpakken og blitt til voksne bier, men siden vinden uler og det er kaldt, blir de liggende i kokongene sine og vente på vår. Hvis vi kunne se igjennom skallet på kokongen ville vi se en sammenkrøpet bie. Guttene og jentene har litt ulik farge, men alle har ganske kompakte hoder og kraftige kjever.

Det finnes ikke så mange åpne, urørte sandstrender igjen, og ingen vet helt hvor mange strandmurerbier som finnes. De er bare kjent fra disse få stedene, der den for første gang ble oppdaget på 1930-tallet, for så å være ukjent for entomologene fram til for ti år siden. I både Sverige og Danmark har det blitt stadig færre strandmurerbier, og slik er det antakelig i Norge også, selv om det er vanskelig å vite det sikkert. Det er lett å glemme insektene om vinteren, men strandmurerbia viser oss at de trenger et sted å bo året rundt. Derfor må vi bevare noen stille sandstrender med sandvier og løvetann til bruk i bittesmå nistepakker og barnerom i tunneler i sanda.

Klokketrebia

Drømmer om blåklokker og rød skogfrue

Hvem er klokketrebia? Om sommeren er den en fagerklokkeelskende flyger med svart, slank kropp. Om vinteren gjemmer den ungene sine i et tre. Inne i en gang som noen andre har gravet ligger larven til klokketrebia dørgende stille i kulda og mørket. På et eller annet tidspunkt gjør den seg ferdig med larvelivet, men ingen vet akkurat når. I likhet med mange andre insekter er det fortsatt mye vi ikke vet.

En ting er sikkert: Som de fleste insektarter har klokketrebia en klar preferanse på hvor den legger eggene sine, og har utviklet sanseapparatet for å finne et slikt sted. Derfor er det så hjerteskjærende å tenke på at det stadig blir færre signaler å fange opp for klokketrebia når hun skal finne et trygt sted til eggene hun bærer på. Døde trær, som har stått lenge nok til at et annet småkryp har laget ganger til klokketrebias egg, er det ikke så mange av lenger. Hun er fin på det: De skal helst stå slik at de får solstrålene på seg, og de skal være store. Slike trær blir det få av med menneskenaboer som driver for intensivt skogbruk.

Klokketrebia finner nok mat til seg selv og larvene for et helt år selv i løpet av en kort norsk sommer. En av grunnene til at det er mulig, er at biene er små, ikke produserer egen varme og går inn i dyp dvale gjennom vinteren. Da trenger man ikke så mye energi. Larvene ligger i adskilte rom på rekke etter hverandre inne i gangen i treet. Moren deres har bygget sirlige vegger og sørget for at de har nok mat. I dyp dvale, med en kropp som nesten ikke gjør noen ting, ligger de der og venter på våren som skal komme, med fagerklokke, småklokke og kanskje en og annen rød skogfrue.

 

Kløverhumle

Dronning i dyp søvn

Grav deg ned i tide, sier fjellvettreglene, og det har kløverhumla gjort. En seinsommerflørt har gjort henne gravid, og nå er hun klar for vinteren med små humlebabyer i magen. Partneren tenker hun nok ikke så mye på. Han har gjort sitt og er allerede død etter et brått møte med høsten.

Kløverhumledronningen har gravd seg et hull i den tørre bakken. En lang tunnel fører inn til et koselig kammer som bare er litt større enn henne selv, rundt fire centimeter lang. Gangen har hun tettet igjen med løs jord for at ikke vinteren skal komme for tett på.

Kløverhumla er en truet dyreart, som vi trenger fordi den pollinerer av planter. Paradoksalt nok er det menneskenes eget arbeid med å produsere mat mer effektivt som har gjort kløverhumla truet, sammen med stadig økende klimaendringer. Det har også blitt dårligere med plass til å boltre seg ettersom menneskenes konstruksjoner har kommet litt for tett på. Det kan hun ikke beskytte seg mot med en propp av jord.

Nede i rommet sitt skal hun ligge og sove helt til våren kommer. Det er ikke egentlig søvn, men det man kaller diapause. Nesten alt det kroppen til vanlig driver med har stoppet helt opp, og dyret verken vokser eller utvikler seg. Stoffskiftet er på et minimumsnivå, og gjør at små insekter kan komme seg gjennom den hardeste årstiden. Trygt nede i hulen sin, langt under skispor i vintersnø ligger kløverhumla med framtiden i magen, enn så lenge.

Følg med videre til våren da skal vi fortelle om hva som skjer når de våkner til live!

Tekst: Lene Liebe Delsett

Illustrasjon: Anne Vålaug

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt:

Ragna Kronstad

E-post: ragna.kronstad@sabima.no