Fårete mål

Landbruksministeren vil ha mange sau i store fjøs. Det taper Norge på. Høsten ser mørk ut for sauebøndene. Sauekjøttet gir historisk dårlig betaling, helt ned mot fem øre kiloen. Grunnen er at vi produserer for mye sauekjøtt her til lands. Tilbud og etterspørsel henger rett og slett ikke sammen. Landbruksministerens svar er å fortsette å bygge nye og store fjøs. Det kan bli spikeren i kista for den viktigste delen av landbruket vi har.

FOTO: Ragna Kronstad

Gjennom fem-seks tusen år har sauen vært en del av den norske naturen. Den ga de første norske jordbrukerne varme klær, mat og hjelp til å rydde jordbrukslandet. Den tilpassa seg de naturressursene som finnes her i landet, og naturressursene tilpassa seg den. Over 600 rødlistearter er knytta til de semi-naturlige beitemarkene skapt av sauen og de andre beitende husdyrene.

De siste par årene har vi produsert for mye sauekjøtt i Norge. Tilbudet er rett og slett større enn etterspørselen. Vi spiser i snitt 3,5 kilo hver av dette kjøttet i løpet av et år, av vårt totale forbruk av rødt kjøtt på 51 kilo per person i året. Rett over 2 millioner sauer bruker hvert år utmarka vår til å vokse seg feite. Når det nå skjer til de grader, som myndighetene har lagt opp til, og vi produserer mer enn det vi spiser, setter ikke landbruksministeren på bremsen.

Det er en haug av løsninger han kan sette i verk for å sikre at tilbudet passer til markedet, og at saueholdet blir mer naturvennlig. Vi trenger nemlig sau i Norge, for å ta vare på naturmangfoldet vårt, sikre selvforsyningsgraden og sikre muligheten vi har i framtida til å produsere mat på egne ressurser. Men da trenger vi sterke, beinføre dyr fra de tradisjonelle rasene og i små og mellomstore besetninger som er spredt over store deler av landet. Bare på den måten kan vi bruke naturressursene der de er. Men det vil landbruksministeren ikke. Han vil at de små sauebesetningene skal bli borte i dragsuget av store, sentraliserte sauefjøs med norsk kvit sau.

Han nekter å stoppe investeringsstøtten til nye sauefjøs, selv om Innovasjon Norge ber om det. Han hører ikke på råd fra hverken næringsorganisasjoner eller bønder. Landbruks- og matdepartementet frykter nemlig en «sementering» av småskalastrukturen. Det Dahle ønsker seg, er få og store sauefjøs.

Sauen er det husdyret som i dag er basert på størst andel beitebruk i Norge. Sauen spiser betydelig mindre kraftfôr enn kua per kilo produsert kjøtt. Den omdanner de plantene vi mennesker ikke kan spise til muskler vi gjerne vil spise. Samtidig bidrar spisingen dens til å ta vare på arter som er helt avhengig av husdyrenes beiting for å overleve. Det tradisjonelle, artsrike kulturlandskapet, som beitedyra har skapt gjennom tusenvis av år sammen med bonden, er levested for gul solblom, en plante som er en millionindustri i Tyskland, nydelige orkideer, spennende sopper og rasktvoksende gressarter som gir næringsrik mat til sau og hest, ku og geit.

I tillegg til å fortsatt investeringsstøtte, har landbruksministeren endra hvilke slakteklasser som får tilskudd. Nå gis det tillegg for vekt og kjøttfylde i enda større grad enn før, og kvalitet teller mindre. Det stimulerer til bruk av mer kraftfôr, det favoriserer den store rasen norsk kvit sau, og det kan være spikeren i kista for dem som driver med den naturvennlige villsauen.

Villsau er betegnelsen som brukes på sauer av den mest opprinnelige norske rasen, som går ute hele året og beiter på den trua kystlyngheia. Disse sauene ser knapt innsiden av et fjøs. Når de beiter, holder de den spesielle kystlyngheia åpen. Denne naturtypen har Norge et internasjonalt ansvar for å opprettholde. Og det gjøres gjennom beitebruk og brenning. Nå er bare 10 prosent av kystlyngheiarealet igjen. De siste restene vil bli borte med villsauen. Og det blir den, når bøndene ikke lenger får tilskudd for det fantastiske kjøttet de lager – fordi de ikke gir dyra kraftfôr så de vokser seg feite nok til å utløse ekstra penger på slakteriet.

Når de små sauebesetningene blir borte, beiter sauene færre steder enn før. Da gror mer av kulturlandskapet igjen. Det er mindre lønnsomt å fordele store saueflokker til gunstige beitemarker der de får nok mat. Det er billigere å samle dem i fjøset tidligere på høsten, og gi dem kraftfôr. Og når dyrene ikke beiter lenger, blir gamle naturbeitemarker til krattskog. Gjengroing av det artsrike kulturlandskapet utrydder planter, dyr og sopp, og utrydder beiteressursene vi kan bli avhengige av i framtida. Dahles investeringsstøtte rettet mot et industrielt husdyrhold taper både bøndene, vår matsikkerhet og naturen på.

Kategori: Innlegg, Kulturlandskap

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt:

Portrett av Anna Blix

Anna Blix

Biolog

E-post: anna.blix@sabima.no

Telefon: 99163789