HØSTEN

Illustrasjon: Anne Vålaug / Tekst: Lene Liebe Delseth

Humlebilla dør – eggene tar over

Mellom lilla tistler i en vakker blomstereng parer humlebillene seg. De har nytt en lang sommer med spising og pollinering, men i september er det slutt, og forhåpentligvis har mange fått paret seg før sensommeren er over.

Hunnene legger eggene sine i død ved. Det kan være bjørkestubben vi så for oss i vinter, falne trær eller noen gamle planker. Her skal eggene klekke til en larve som bor inni den døde veden gjennom vinteren.

Voksengenerasjonen dør, og eggene skal ta over stafettpinnen.

Biller er den største dyregruppen på kloden, med over 380 000 arter som vi kjenner til, og mange av dem er viktige for å pollinere planter.

I Norge finnes det omtrent 3600 billearter, og blant dem finner vi altså humlebilla. Den hører til i familien skarabider, sammen med blant annet goliatbillen og gullbassen. Den ble beskrevet vitenskapelig av selveste Carl von Linne i 1758, og er vanlig både i hans hjemland Sverige og i hvert eneste norske fylke.

Nå skal eggene, og seinere larvene, slukke ned nesten alle kroppsfunksjoner og legge seg til ro for en lang, norsk vinter.

Apollosommerfuglen lager kyskhetsbelter og legger egg

Sommeren er over, blomstene er pollinert og apollosommerfuglen takker for seg. Egentlig er det ikke så ofte man kan se den på vingene i september i Norge, men det skjer. Siste del av sommeren og begynnelsen på høsten handler om å få produsert neste generasjon. Hanner og hunner møtes og parer seg blant blomstene.

Etter at akten er over, sikrer hannen seg mot konkurrenter ved å sette på hunnen et slags kyskhetsbelte (kalt et sphragis) som hindrer henne i å pare seg flere ganger. Med dette er hannens jobb gjort, og han dør like etterpå.

Apollosommerfuglen er et av mange insekter som vi trenger, og som trenger oss. De pollinerer planter i viktige fjelløkosystem, som sørger for ren luft og mat. Men siden de er avhengige av litt åpne fjellområder, gjerne i nærheten av setre, er gjengroing en utfordring. Kulturlandskapet brukes annerledes i dag, og både den veldig intensive bruken i noen områder og det manglende beitet i andre kan by på problemer for småkrypene.

Vi vet ikke alt om hvorfor apollosommerfuglen står i fare for å bli en truet art, men vi kjenner flere grep som kan tas. Kulturlandskapet må brukes på en måte som gir rom for blomsterenger, og kommunestyrer kan ikke si ja til hyttefelt og veier i apollosommerfuglenes leveområder. Det må også bli mindre forurensning til både luft og vann.

Etter at hannen er død, utfører hunnen verdens viktigste jobb. Nå legger hun de nesten hvite eggene sine på lure steder. Ett og ett legges de, blant fjellplanter og løv. Her skal de ligge og vente på våren og at vertsplantene for de nyklekte larvene begynner å spire. Snart kommer kulda og snøen i fjellet og dekker eggene, som et mykt, kaldt teppe.

Kløverhumla kryper til køys

Etter en sommer mellom rødkløver og strå og med lederansvar for et helt kobbel med arbeidere, blir kløverhumledronningen gammel og svak. Stripene hennes blir blekere, og hun føder prinser og prinsesser som skal ta stafettpinnen videre – når gamledronninga dør. De unge møter ungdommer fra andre samfunn, noe som ender med at mange av hunnene blir gravide. De nykronede dronningene finner seg frostfrie krypinn under bakken og sovner før høsten blir for kald.

Hannene og arbeiderne holder det gående til september, men etter det vil du ikke se kløverhumler, for da er det korte livet deres over.

Kløverhumla er en sterkt truet art. Den plages både av klimaendringer og forurensning, men mest av mangel på levesteder med riktige planter.

Så lenge det er rødkløver, trives kløverhumla, men akkurat det er et problem. Veikanter og blomsterenger skjøttes ikke til det beste for rødkløveren, og dermed taper den store, gylne dronninga vår terreng både på Sør-Østlandet og i Trøndelag.

Vi har allerede mistet mange av kulturlandskapsområdene etter store endringer i landbruket de siste 50-100 årene, noe som gjør at leveområdene til kløverhumla blir små og langt fra hverandre. Prinsene og prinsessene som leter etter kjæreste flyr ulik distanse fra hjemmet for å finne partner, slik at de unngår innavl, noe humler er veldig sårbare for. Det skal ikke så mange generasjoner til før innavl fører til hunnbier (humler er en type bier) med høy dødelighet og få virksomme arbeidere. Som med mange truede arter er det altså ikke nok at vi redder noen få individer, det trengs mange robuste bestander som det ikke er for langt imellom.

Når kløverhumlehannene nå dør en naturlig død tidlig på høsten og de gravide dronningene kryper i hi, må vi derfor si det på nytt. Den fantastiske pollinatoren kløverhumla trenger et rikt kulturlandskap, og det kan vi mennesker skaffe den!

Klokketrebia – visner med blåklokkene

Husker du klokketrebia? Det er den lille bia som er så glad i klokkeblomster, men som noen ganger blir lurt til å pollinere den vakre, røde skogfrua som ikke betaler for tjenesten. Hannbiene har en liten saks på halen, slik at den kan søke ly og sovne inne i en klokke uten å falle ut.

På sensommeren legger klokketrebias hunner egg i små groper og tunneler i gamle trær. Der skal de ligge og være egg, bli til larver og seinere, langt utpå våren, til voksne, svarte bier.

Nå som det har blitt høst vil du nok ikke møte klokketrebia så ofte, kanskje et par siste ganger i september. Blåklokkene har visnet, den eldre generasjon er død, og eggene er lagt.

Klokketrebia er ikke en truet art, og i Norge finnes den nord til Sognefjorden og Gudbrandsdalen, i skogbryn, jordbrukslandskap og i nærheten av bebyggelse. Så lenge det er blåklokker og død ved til å legge eggene i, er den fornøyd.

Det skal vi være glade for, blant annet på vegne av den forræderske, men vakre orkideen rød skogfrue. For selv om klokketrebia blir lurt, og kanskje ikke er den mest effektive pollinatoren, er vi takknemlige for innsatsen. For kan hende er den en snylter, men vi vil gjerne beholde den vakre røde skogfrua. Den er så sterkt truet av utryddelse at regjeringen har satt den på lista over prioriterte arter, og for å nå målet om å ta vare på den, må også klokketrebia og dens leveområder sikres.

Strandmurerbia sover stadig i sanden

Hysj, de sover igjen! Siden juli har strandmurerbias larver sovet i tunnelene sine, og det skal de gjøre helt til mai.

Strandmurerbia er en truet art, og som de fleste truede arter er det menneskenes forbruk av naturområder som er problemet. For å overleve trenger strandmurerbia et sted å sove gjennom ti av årets tolv måneder. Tunnelen kan bare bygges på en uforstyrret plass dekket av sand, og uten planter. Den må ligge rett ved siden av næringsplantene, for strandmurerbia drar ikke langt. Det betyr at blomstene som den trenger, særlig løvetann, sandvier og noen erteplanter, må få leve her i sand- og bakdynelandskapet.

De få ukene den er på vingene er kritisk viktige for at den skal få gjennomført sin livssyklus, og den trenger planter som gir næring og artsfrender å pare seg med.

Blomster og bier hører sammen. Fra fossiler vet vi at de første blomsterplantene dukket opp omtrent samtidig med at biene utviklet seg. Dette skjedde i tidsperioden kritt, for 100 millioner år siden, samtidig med at store dinosaurer bodde over hele verden. Siden den gang har blomstenes og bienes historie hengt tett sammen: Blomstene trenger bier og andre pollinatorer for å lage frø, biene trenger nektar og pollen til mat for seg selv og ungene sine.

Nå sover strandmurerbieungene i spesiallagde barnerom under sanda på Jærstrendene. Mammaen har forsynt dem med pollen som matpakke, og dekket veggene med sandkorn og andre byggematerialer. Vi håper at ungene får sove helt til neste mai og at ingen bygger brygger eller hytter som ødelegger barnerommet i mellomtiden.