Våren

Den fantastiske våren blir enda mer fantastisk om vi opplever den gjennom insektene. Noen bygger reir, andre lager krukker eller graver tunneler, noen forvandler helt fasong, mens andre bruker hele våren på å slumre. Bli med inn i en magisk verden!

Illustrasjon: Anne Vålhaug Tekst: Lene Liebe Delseth

Humlebillen er en syvsover

Selv om det blir vår, kommer ikke humlebilla Trichius fasciatus . Han har det jo så fint inne i stubben sin, i en gang som stadig blir trangere etter hvert som han eser ut. De fleste av artsfrendene har overvintret som larver i døde stubber og stokker av løvtrær, mens andre bor i maurtueganger eller sprukne jernbanesviller. Nå vil de ikke ut. I motsetning til den lille larven Aldrimett, har humlebillelarven nok med å spise av den gamle veden rundt seg, og blir tjukkere og tjukkere. Ikke alle larvene skal bli voksne denne sommeren heller, det tar mer enn ett år å vokse seg gjennom larvestadiet.

 

Gammel ved er en gjenganger i insektliv. Stående døde trær, liggende døde trær, kvist og kvas, det trenger insektene både til skjul og til mat. Mange insekter sliter, og stadig kommer det skremmende rapporter om nedgang. I Norge står de truede artene på den såkalte Rødlista, men heldigvis finner vi ikke humlebilla der. Den finnes over hele landet, med unntak av de aller nordligste delene, og trives foreløpig godt. Hvis vi klarer å ta vare på gamle trær og blomsterenger er det god grunn til å tro at den vil klare seg i årene framover også.

Selv om han fortsatt er larve og forblir i stokken sin, skjer det mer i kroppen til humlebilla nå på våren enn det gjorde i vinter. Mange insekter stopper mange av kroppens prosesser for å overleve vinterkulda, men utviklingen kan fortsette om våren når det er varmere. Det er snart på tide å se mer av verden enn denne trestokken, og endelig fly fra blomst til blomst.

Larvetid

Akkurat som at lys og klima kan fortelle insekter når de bør legge seg til ro for vinteren, kommer nå lysere dager og høyere temperatur med bud om at det er på tide å starte neste kapittel i livet til apollosommerfuglen.

I romjula forlot vi apollosommerfuglene som små, hvite egg, på planter her og der i bratte skråninger i fjellet. Landskapet er merket av lang tids jordbruk, for like i nærheten ligger en seter der dyrene har beitet og bonden har høstet gress med enkle metoder. Slike områder blir stadig sjeldnere. Mer intensive landbruksmetoder, der en må ha større gårder, plantevernmidler og store maskiner for å tjene nok penger, gjør at setre og sommerbeite faller ut av matproduksjonen. Det er ikke lønnsomt nok å ha kuer og sauer på beite like mye som før. Dermed gror blomsterenger og slåttemarker igjen, og det blir færre steder å finne mat og partnere for apollosommerfuglen og de andre småkrypene.

Men det tenker ikke den lille på. Uendelig klar for livet klekker egget, og ut kommer en larve. I likhet med sine foreldre er hun en man legger merke til. Hun er svart, med knalloransje flekker på begge sider, og strittende svarte pigger. Du gjettet riktig, hun er veldig sulten. Uredd kravler hun av gårde for å finne mat, siden hun er av den fjellvante typen apollosommerfugl er det rosenrot hun foretrekker.

Mot slutten av våren skal hun pakke seg inn i en kokong, nede blant rusk og rask på bakken, for å gjøre seg klar til den store finalen: Sommer og flytid, med store, vakre vinger.

Venter på varmen

Som seg hør og bør må det blir skikkelig varmt og godt før en dronning står opp fra kammerset sitt i bakken, slik er det med kløverhumler Bombus distinguendus og. Derfor har hun sovet vinteren over på et skyggefullt sted, der ingen tidlige solstråler skinner. Tenk om hun våkner for tidlig! Hun gjør ikke det, men hun rekker å bygge sitt dronningrike før sommeren er over allikevel.

Men til slutt, litt uti mai eller tidlig i juni, da titter hun fram og tar til vingene. Hun er ganske stor og mørk gul, med svart rumpe og et karakteristisk svart bånd mellom vingefestene. Nå er hun klar for å bygge et samfunn, intet mindre. Dronningen vil lage sitt dronningrike, og hun trenger flere seksbeinte familiemedlemmer i arbeid. I magen har hun humlebabyer, og snart kommer de første ut.

Kløverhumla treffer du bare i Sør-Norge, og antall steder den er funnet på 2000-tallet kan telles på to hender. Kløverhumledronningen, som ikke vet hvor lykkelige insektentusiaster blir når de ser henne, setter i gang med å lage et reir til ungene sine. Det skal bli et bol nede i bakken, ikke så ulikt der hun selv sov i vinter, og hun bruker gjerne et fraflyttet smågnagerhi eller en fuglekasse.

Hun er litt av en håndverker. Før eggene kommer rekker hun å bygge en krukke av voksplater som hun produserer med sin egen kropp. Oppi krukka lager hun en blanding av honning og pollen, som underlag for det som kalles eggceller. I hver av eggcellene legger hun flere egg og et vokslokk på toppen som beskyttelse. Hun forlater dem ikke, men deler av varmen sin og ruger på dem helt til de er blitt humler som er klare for livet.

Drømmer videre om en blå sommer

Vi kommer ikke til å treffe klokketrebia Chelostoma campanularum mens det er vår. I likhet med humlebillen er den ikke på vingene før i sommermånedene. Mot slutten av våren går den gjennom en forvandling fra ung larve til voksent insekt, men selv da er den ikke stor: En voksen klokketrebie måler mellom fire og seks millimeter.

De døde treene som klokketrebia sover i står som regel i jordbrukslandskapet, der den også fint kan finne på å velge tømmerstokkene i gamle hus eller løer til overvintringen. I dette landskapet, der lang tids jordbruk har skapt åpne blomsterenger finnes klokketrebias elskede blåklokker. Som voksen vil den helst fly fra klokke til klokke for å samle nektar, pollen eller finne ly.

Siden klokketrebia sover, benytter vi sjansen til å rydde i forvirringen rundt humler, bier og veps. Kort fortalt: Humler er bier, bier er veps. Biologien sorterer arter hierarkisk i ulike nivåer, og veps – eller stilkveps som det egentlig heter – er en stor gruppe med omtrent 2500 arter. Gruppen deles inn i familier, hvorav en er de velkjente stikkevepsene. En annen familie er buksamlerbier, der et av medlemmene er klokketrebia. En tredje familie er langtungebier, som igjen kan deles inn i slekter, og der finner vi endelig også humlene.

Sov godt, lille bie, sees til sommeren!

Krabber gjennom sandtunnelen

Strandmurerbia Osmia maritima finnes noen få steder langs kysten av Norge, og det er bare noen korte uker i mai og juni at du kan se den. Nesten hele livet sitt lever den i reir i sanda, der den gjennom sommer, høst, vinter og mye av våren har blitt en voksen bie. Når seinvåren kommer, gnager den seg ut av kokongen sin, krabber gjennom tunnelen og titter ut. Den ser en sandstrand, og bortenfor den det endeløse havet. Bak seg, lenger inn på land, er bakdynene med mer blomster og andre planter enn selve sandstranda.

Strandmurerbia er sterkt truet, og selv om vi antakelig bare har noen hundre slike bier igjen, utgjør de til sammen mellom 25 og 50 % av alle strandmurerbier i Europa. Vi må altså ikke glemme dem selv om de bruker mest tid under dyna, særlig siden de har den viktige jobben med å pollinere strandblomster.

Noen ganger kan det virke uoverkommelig å redde natur, men denne historien kan gi håp, dersom noen bare åpner pengesekken. Stakkarslige 100 000 kroner koster det å redde strandmurerbia, sa en rapport til den norske regjeringen før jul. Det som må gjøres er å fjerne uønskede planter på noen sandområder og å sette opp gjerder som hindre tråkk rett ned i barnerom og tunneler vi ikke ser. Hvis vi i tillegg holder igjen på byggetillatelser og oppdyrking i blomsterlandskapet i bakdynene, er dette et insekt vi kan redde.

Vi kan redde ham, for nå skal han redde verden. Den lille bia skal være voksen, aktiv og på vingene de neste ukene, klar for sjekking mellom bier og blomster.

Kanskje ikke den beste tiden å mimre om vinteren, men her kan du lese om hvordan insektene overlevde minusgrader, snø og is. 

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt: