Kommunene og skogforvaltning

Halvparten av våre trua arter lever i skog. Sabima mener norske kommuner kan og må gjøre mer for å redde dem.

Kommunene rår over langt flere virkemidler som kan bidra til bedre forvaltning av skog, enn de virkemidlene de aktivt bruker i dag.

Skog i Norge er svært mangfoldig og dekker mer enn 37 prosent av Norges areal, men den økologiske tilstanden til norske skoger er langt lavere enn grensen for god økologisk tilstand.

Fem av seks trua arter i skog står på rødlista på grunn av mangel på gammel, naturlig skog med få inngrep, i hovedsak som følge av skogbruk. Sabima mener vi trenger betydelige endringer i skogforvaltningen for å snu disse trendene, og følge opp FNs naturavtale med mål om bevaring av natur. Kommunene kan og må spille en langt viktigere rolle i skogforvaltningen enn de fleste kommuner gjør i dag.

Kommunens rolle som myndighetsutøver er å sikre at alle hensyn i skogen blir ivaretatt – også allmenne hensyn som naturmangfold og friluftsliv, ikke bare skognæringens ønsker og behov.

Myndighet etter skogbruksloven

Kommunene er delegert en god del myndighet etter skogbruksloven og den tilhørende bærekraftforskriften. Blant annet kan kommunen:

  • gi skogeieren pålegg om gjennomføring av skogregistreringer og utarbeiding av ressursoversikt eller skogbruksplan.
  • innføre meldeplikt.
  • av hensyn til miljøverdier, nekte skogeier å
    • plante i treløse områder
    • skifte treslag
    • gjødsle
    • bruke plantevernmidler
    • og/eller sette vilkår for gjennomføring av disse tiltakene
  • gi (eller la være å gi) tillatelse til bygging eller ombygging av skogsbilveier og andre anlegg
  • nekte hogst eller sette vilkår ved (blant annet) uheldige virkninger for miljøverdier og stille krav om å rette opp kjøreskader.
  • stille krav om og til foryngelse.

Sabima mener mange kommuner bør være langt mer aktive innenfor disse temaene enn de er i dag. Norske kommuner har enten egen skogbrukssjef og/eller et landbrukskontor, eller har denne funksjonen i interkommunalt samarbeid med andre kommuner. Denne ressursen bør kommunen bruke til å følge med på det private skogbruket i kommunen, be om informasjon om planer og stille krav til gjennomføring.

Kommunen bør gjennomføre lovlighetsoppfølging av det private skogbruket, for eksempel

  • undersøke om nøkkelbiotoper/MiS-figurer er intakte,
  • om det settes av tilstrekkelige kantsoner langs vann, bekker, vassdrag og våtmark,
  • at det settes av korrekt antall livsløpstrær,
  • at livsløpstrærne er av riktig type, alder og størrelse, og
  • at livsløpstrærne er avmerket på kart.

 

Meldeplikt

Som hovedregel i dag kan en skogeier gjennomføre hogst av skog på egen eiendom uten noen form for tillatelse fra offentlig myndighet. Dette skiller seg vesentlig fra det meste av annen arealbruk, der man må søke om og få tillatelse til selv ganske små tiltak. Det kan oppleves rart at man må ha tillatelse til selv små byggetiltak, men at noen samtidig kan hogge hundrevis av trær og endre hele økosystem uten en gang å varsle kommunen. 

Mange mener derfor at det bør innføres meldeplikt for hogst og andre skogbrukstiltak. I noen kommuner har lokalpolitikere foreslått dette, men i stor grad blitt møtt med at meldeplikt bare kan innføres i helt spesielle tilfeller for enkeltgrunneiere. Ifølge juristene Holth og Winge er det imidlertid ingen holdepunkter i lovteksten eller skogbrukslovens forarbeider for at meldeplikt krever “helt spesielle tilfeller”. Jurister fra skognæringen er i prinsippet enige i dette. 

Det er derfor etter Sabimas syn fullstendig fritt opp til kommunen å innføre meldeplikt for hogst for hele eller deler av kommunens areal. Det kan for eksempel være aktuelt i områder som er særlig viktige for naturmangfold, eller befolkningsnære områder som også er viktige for friluftsliv og folks opplevelse av og tilgang til skog. Sabima oppfordrer flere kommuner til å innføre meldeplikt for hogst og andre skogbrukstiltak, også for å skaffe erfaring med hvordan det fungerer. 

Utdeling av tilskudd

Kommunen spiller en viktig rolle, sammen med myndigheter på fylkesnivå, når det skal deles ut tilskudd til skogbruk. Da skal kommunen følge naturmangfoldloven § 7 (jf. også §§ 4, 5, 8-12) og undersøke hvordan tilskuddet påvirker på naturmangfold. Kommunen skal også gi veiledning til den som får tilskudd, og sette nødvendige vilkår ved tildeling av tilskudd – for eksempel for å unngå skade på naturmangfold.

Mer konkret kan og bør kommunen sørge for at planting (skogkultur/foryngelse) og ungskogpleie legger til rette for mangfoldige, klimarobuste fremtidsskoger, med god lauvinnblanding og mulighet for gjennomføring av lukkede hogster senere. Dette grunnlaget legges best når skogen er ung.

Skogsbilveier

Skogsbilveier er både direkte og indirekte en trussel mot artsmangfold i skog. Der det bygges skogsbilveier, forsvinner også inngrepsfri natur. Det hevdes jevnlig at skogsbilveier er viktig for friluftsliv, men friluftslivsorganisasjonene avviser at det er positivt for friluftslivet å bygge flere slike veier enn vi allerede har. Organisasjonene mener vi i stedet må unngå nye inngrep i skogområder også av hensyn til opplevelsesverdiene. 

Kommunene har et viktig ansvar for å regulere etablering eller utvidelse av det allerede svært omfattende skogsbilveinettverket i Norge, og Sabima mener kommunene må gjøre mer for å hindre ny nedbygging av skognatur. 

Bygging av skogsbilveier er regulert etter forskrift om landbruksveier. Denne forskriften fremstår å ha svakere krav til saksbehandling enn byggetiltak etter plan- og bygningsloven, men ifølge juristene Holth og Winge og jusprofessor Fauchald plikter kommuner alltid å foreta en vurdering av om reguleringsplan er påkrevd før etablering eller utvidelse av skogsbilveier, når byggingen kan ha betydelige virkninger for miljø og samfunn. Og det vil en skogsbilvei som regel ha! 

Skogsbilveier endrer landskap fullstendig.

«Planting i treløse områder»

Planting i treløse områder dreier seg i hovedsak om tilplanting med trær på tidligere jordbruksmark. Og i slike tilfeller regnes slik tilplanting som omdisponering av jordbruksareal etter jordlova, og må søkes om til kommunen. 

De «treløse områdene» vil ofte være en del av kulturlandskapet vårt, og det er derfor ikke uten videre positivt å få mer skog. For eksempel kan dette være gamle beitemarker eller slåttemarker, som kan være levested for mange trua arter og ha verdier for naturmangfoldet. Før kommunen eventuelt gir tillatelse til tilplanting, bør det undersøkes grundig om det er gjort funn av eller kan tenkes at det finnes trua arter og/eller andre kulturlandskapsverdier på eiendommen. 

Eget skogbruk på kommunens eiendommer

Mange kommuner eier betydelige arealer med skog, der kommunen enten selv driver skogbruket eller har satt det bort til et driftsselskap. På disse arealene kan og bør kommunen stille særlige krav til hvordan skogbruket gjennomføres. For eksempel kan kommunen: 

  • Sørge for at eget skogbruk er sertifisert etter FSC-standarden, som er en sertifiseringsstandard med strengere krav enn PEFC-standarden som er vanligst å bruke i Norge. 
  • Overoppfylle kravene i den sertifiseringsstandarden man bruker og være et godt eksempel for skognæringen, som for eksempel
    • sette igjen flere livsløpstrær enn ett pr. dekar
    • plassere livsløpstrærne mer spredt på hogstflatene for å skape et bedre landskapsinntrykk
    • sette igjen alle døde tørrgraner
    • sette av bredere kantsoner langs bekker, vann, vassdrag og våtmark enn minimumskravene i standarden
    • sette av større områder rundt rovfuglreir
    • la være å gjennomføre grøftingstiltak i fuktig skog
    • gjennomføre lukkede hogster på mest mulig av arealet
    • gjennom tynning og andre skogbrukstiltak legge til rette for at flere arealer egner seg for lukkede hogster i fremtiden.
    • unngå flatehogst i skog som ikke tidligere har vært flatehogd og innføre hogststopp i områdene med eldst og mest artsrik skog. Hele 40 prosent av alle trua arter i Norge er avhengig av nettopp denne skogen.

Gode eksempler på kommuner som får til mye av dette er Oslo kommune og Eidskog kommune. Oslo kommuneskoger har lagt om til fleralderskogbruk med lukkede hogster og nesten ingen flatehogster, og Eidskog sørger gjennom «Eidskog-metoden» for å overoppfylle sertifiseringskravene ved gjennomføring av egne hogster. 

Flatehogst med spredte livsløpstrær, bevart sumpskog i forgrunn og igjensatte tørrgraner.

Et flatehogd felt i Eidskog, der tørrgran settes igjen, livsløpstrær settes spredt. Bildet er tatt fra et fuktdrag med sumpskog som er bevart.

Hindre avskoging

Et viktig tema for forvaltningen av skog er å hindre avskoging, altså hindre at skog rett og slett blir borte. Det skjer betydelig avskoging i Norge hvert år, og Norge sliter med å oppfylle internasjonale forpliktelser på dette området. 

Bygging av nye skogsbilveier fører til ganske betydelig avskoging, og må derfor unngås. I tillegg må kommunen gjennom sin øvrige arealforvaltning unngå å gi tillatelser til å bygge næringsbygg, industri, veier, hus, hytter og kraftverk der det i dag er skog og andre artsrike og karbonrike arealer. 

Les mer: Arealendringer største trussel mot naturmangfoldet

Markaforskriften

Det er laget en egen forskrift for skogbruket i Oslomarka som gjelder for en rekke kommuner i dette området. Formålet med forskriften er å stille særlige krav til et bærekraftig skogbruk, og gjelder skogbruk både på offentlig og privat eiendom. 

Kommunene rundt Oslomarka må sørge for at de spesielle reglene for skogbruk i Marka følges. Disse kommunene har i tillegg en særlig rolle i å behandle søknader om hogst. For til forskjell fra det aller meste av skogbruket i Norge, er det søknadsplikt for hogst i Oslomarka. For å sørge for et godt og kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag, bør kommunen stille krav til søknader om: 

  • informasjon om skogens alder 
  • be om informasjon om det tidligere er utført flatehogst på arealet, og i så fall når 
  • gi pålegg om vurdering av lukka hogster 

 

Skogen og Sabima

Sabima arbeider for å stanse tapet av naturmangfold. Vi er en miljøorganisasjon og en paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene i Norge. Vi koordinerer kartlegging av artsmangfold, arrangerer kartleggingsturer og oppfordrer til bruk av Artsobservasjoner.no. Vi samarbeider også om prosjektet «Skogen – mer enn bare trær» med WWF, Natur og Ungdom og Naturvernforbundet.

Vi er en politisk uavhengig ideell organisasjon, og du kan støtte vårt arbeid.

Spørsmål til artikkelen? Ta kontakt:

Christian Steel

Biolog

Generalsekretær

E-post: christian.steel@sabima.no

Telefon: 93 44 50 82