Hvilken blåvinge er det?

27.06.2010- AV: SABIMA

Blant Norges 99 arter av dagsommerfugler er det hele 16 blåvinger. Mange av blåvingene har "dobbeltgjengere" og kan være vanskelig å skille fra hverandre. Her kan du lære mer om noen av blåvingene i Norge.

Ingen av blåvingene lar seg artsbestemme sikkert uten å studere detaljene på nært hold når de sitter stille eller ved å fange dem forsiktig i en håv. Flere arter er svært vanlige, og det er naturligvis disse man oftest støter på. Men innimellom – på rett sted og til rett tid – kan man komme over de mer uvanlige, eller sågar to av Norges aller sjeldneste sommerfugler: klippeblåvinge og lakrismjeltblåvinge.

Blåvingene varierer en hel del i størrelse og farge fra art til art, samt mellom kjønnene og mellom individer av samme kjønn hos samme art. Ikke alle er engang blå. For å vite hvilken blåvinge man har foran seg, må man vanligvis se på undersiden av vingene. Farger samt utforming, antall og plassering av prikker/flekker er viktig for å identifisere de fleste arter, men man må være på vakt overfor unntak og avvikende eller slitte eksemplarer.

I tillegg kan man i noen grad eliminere arter ut fra sted og dato. Du finner ikke fjellblåvinge i lavlandet, men heller ikke klippeblåvinge eller lakrismjeltblåvinge på fjellet – eller for den saks skyld på Vestlandet, eller i indre strøk av Østlandet. Ser du en blåvinge i mai kan du være tilnærmet sikker på at det ikke er en lakrismjeltblåvinge, mens klippeblåvinge i Norge knapt er registrert senere enn 20. juni. Dagsommerfugler er så godt studert at det er svært liten sjanse for store overraskelser.

Men helt sikker kan man selvfølgelig ikke være uten å sjekke utseendet i detalj. Man må ha en god bok som dekker alle arter (for eksempel den lille og rimelige, men jevnt over svært gode Fältnyckeln Dagfjärilar), og man bør alltid forsøke å fotografere både oversiden og særlig undersiden. Fotografier vil samtidig tjene som dokumentasjon.

Her følger en kort og langt fra komplett beskrivelse av et utvalg arter av blåvinger i Norge. Alle fotografier er tatt av Leif Aarvik.

Stedvis vanlige blåvinger som ikke er nevnt her er dvergblåvinge, brun blåvinge, sankthansblåvinge, myrblåvinge, fjellblåvinge, engblåvinge og sølvblåvinge. I tillegg kommer kileblåvinge som har en meget begrenset utbredelse i Hedmark, og i Nord-Norge finnes den skifergrå polarblåvingen visse steder.

Lykke til med jakten på blåvinger, og husk å fotografere især vingeundersidene, gjerne etter å ha fanget sommerfuglen forsiktig med en håv! Men det er ikke lov å fange den fredete klippeblåvingen, og det er generelt forbudt å fange i naturreservater.

ADVARSEL: Blir du først hektet på sommerfugler, er det vanskelig å bli helbredet!

	Klippeblåvinge flyr normalt fra begynnelsen av mai til midten av juni. Den lever i tilknytning til svaberg og klipper nær kysten der det samtidig forekommer bra med vertsplanten smørbukk som larven er helt avhengig av. Inntil for en del tiår siden var klippeblåvingen stedvis vanlig fra Halden til Arendal, men er de senere år påvist kun i noen små områder i Halden og Tvedestrand. Vingeoversidene er oftest ganske blå og framvingeoversidene har en eller flere karakteristiske mørke flekker, samt særegne hvite "vingefranser". Vingeundersidene har spesielt store, sorte prikker med kantet form, og bakvingeundersidene et markert oransje bånd. De fleste blåvinger har prikker og et oransje bånd på undersiden, men prikkene er vanligvis mindre og færre. Helhetsinntrykket av en klippeblåvinge er i det hele tatt ganske forskjellig fra andre blåvinger. Arten har vært totalfredet siden våren 2007.
	Vårblåvinge er den tidligste blåvingen om våren, og flyr fra april til vanligvis uti juni. Til forskjell fra klippeblåvinge er den gjerne vanlig over store deler av lavlandet i Sør-Norge hvor det er busker og trær, og er ofte å se også i typiske "klippeblåvingebiotoper". Vingeoversidene er hos hannen jevnt blå og har hos hunnen brede, mørke ytterkanter. Vingeundersidene er hos begge kjønn lyse (grå-/sølvfargede) og ganske "rene" med en del små, sorte prikker.
	Kløverblåvinge begynner gjerne å fly i midten av mai og holder det gående til tidlig i juli. Den er forholdsvis uvanlig, men finnes i kalkholdige og åpne områder (som veikanter) her og der på Sør- og Østlandet, gjerne kystnært. Vingeoversidene er jevnt blå, mens vingeundersidene er ganske "rene" med unntak av et felt innerst på bakvingeundersidene som er karakteristisk metallisk grønt, samt relativt få og ganske store, sorte prikker i en rekke.
	Idasblåvinge og argusblåvinge er to meget vanlige blåvinger som begge vanligvis flyr fra andre halvdel av juni til begynnelsen av september. De kan være svært vanskelige å skille fra hverandre. Idasblåvinge er vanlig over hele Norge, inklusive til fjells, mens argusblåvinge finnes nesten utelukkende i lavlandet i Sør-Norge.
	Lakrismjeltblåvinge er nå svært sjelden og flyr fra rundt 1. juli til midten av august. Den finnes bare på øyene i kommunene Asker og Bærum der arten var tallrik på enkelte lokaliteter med vertsplanten lakrismjelt for inntil rundt 20 år siden. De siste årene er den såvidt sett bare på et par øyer, mens den for lenge siden også var vanlig enkelte steder på fastlandet (især Lysaker). Skulle du mot formodning få øye på en antatt lakrismjeltblåvinge, så vil den for et utrenet øye ikke vekke mye oppsikt i forhold til flere andre og langt vanligere blåvinger. Først bør du titte på undersiden av bakvingenes yttersider på jakt etter kanskje rundt tre små blå prikker i utkanten av det oransje. Finner du dem, er det imidlertid dessverre fortsatt langt større sjanse for at eksemplaret du har foran deg er en av de betydelig mindre og langt vanligere slektningene idasblåvinge og argusblåvinge. Fotodokumentasjon og nøyaktig stedsangivelse er helt nødvendig.
	Tiriltungeblåvinge (tidligere "vanlig blåvinge") er ofte en meget vanlig blåvinge i åpent og gjerne tørt landskap over store deler av Norge. Kan være på vingene fra midten av mai til helt ut i oktober. På vingeoversidene er den ganske lik en rekke andre blåvingearter, mens vingeundersidene har – som hos også flere andre arter av blåvinger – betydelig innslag av svarte prikker og orange bånd. Typisk for tiriltungeblåvinge er imidlertid en hvit/lys, kileformet flekk ganske midt på og relativt langt ute på bakvingeundersidene, men særlig slitte eksemplarer kan lett forveksles med flere andre arter.