Sitkagran

14.08.2007- AV: SABIMA

Picea sitchensis

Sitkagran har sin opprinnelig fra vestre deler av Nord-Amerika og blir hos oss opptil 40 meter høyt. Arten er innført som skogstre langs kysten fra Vest-Agder nord til Troms og utgjør en vesentlig del av det tilplantede arealet langs kysten. Sitkagran har stor frøproduksjon og god spireevne. Den danner lett renbestander som skygger ut all annen vegetasjon.


Foto: Jeanette Brum, UMB

Biologi: Sitkagran er en høytvoksende art i slekten gran, Picea, og tilhører furufamilien Pinaceae. I Nord-Amerika kan treet bli hele 100 meter høyt og er således verdens tredje mest høytvoksende, bare slått av redwood og douglasgran. I Norge kan arten blir 40 meter høy. Treet har blågrønne, opptil 25 mm lange nåler som er flate, stive og svært spisse. Nålene har to hvite bånd (spalteåpninger) på undersiden, som vender oppover ved basis. Konglene er brune eller rødaktige, 5-10 cm lange, sylindriske og hengende. Kongleskjella er rombeformete. Sitkagrana er lyskrevende og trives best i mildt og fuktig kystmiljø med næringsrik jord. Barken er grålig, tynn og skjellete. Kan bli opptil 700 år gammel.

Forvekslingsmuligheter: Ingen. Likevel har serbergran, Picea omorica, også flate nåler med hvite striper, men i motsetning til sitkagran er nålene myke og butte.

Utbredelse: Opprinnelig vokser sitkagranene ved Nord-Amerikas stillehavskyst, fra California til Alaska. Den er senere blitt spredd til Europa og rundt 1890 ble den innført til Norge. I dag finnes den langs hele Norskekysten nord til Sør-Troms.

Spredningsmåter: Arten ble spredd til Europa ved forsøksplantinger av planteskoler, og i 1916-18 ble store mengder frø hentet fra Nord-Amerika og brakt til Norge. Naturlig sprer sitkagrana seg ved frø, samt at nye skudd vokser opp fra nedhogde individer.

Historikk: Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Bruksområdene innebærer i hovedsak papir- og trevirkeindustri. Sitkagrana er det økonomisk viktigste treslaget i flere land i Europa, blant annet Skottland og Irland, samt deler av Danmark og Tyskland. 

Problem: Sitkagrana er vind- og salttolerant, og det største konkurransemessige fortrinnet har den i vind- og sjøsaltutsatte områder på Vestlandet, i Trøndelagsfylkene og på Helgelandskysten. Treet vokser raskt og setter kongler allerede etter 5-10 år. Frøene spirer lett, og det er registrert mellom 3-400 planter pr m2. Dette blir som et moseteppe på vei mot himmelen. Etter hvert som bestandet vokser seg til, kveles det meste av de norske artene. Resultatet er redusert livsmangfold. Den tette skogen med de spisse nålene gjør også områdene helt uegnet til friluftslivsformål. Enkelte kommuner på Vestlandet opplever landskapsendringene som så store at de har startet oppgaven med å fjerne sitkagran i noen områder. Til tross for at sitkagran må anses som en av våre verste pestarter, gis det fortsatt (2008) statstilskudd for å plante ut enda flere.

Tiltak: Alle frøproduserende trær må hogges og alle småplanter må nappes opp / skjæres over. Behandlingen av småplantene må følges opp men noen års intervall i en årrekke, helt til frøbanken er oppbrukt.

Kilder:

Den virtuella floran – Sitkagran, Lid, Dagny og Johannes, 2005: Norsk Flora. 7. utgave. Det Norske Samlaget, Oslo.

Øyen, Bernt-Håvard. Vekst og produksjon i bestand med sitkagran (Picea sitchensis Bong. Carr.) i Norge.

Wikipedia – Sitkagran