Våtmarksområder
20.10.2006- AV: SABIMA
Ødeleggelse av våtmarksområder er et stort problem over hele verden. For å verne om de mest verdifulle områdene ble det inngått en internasjonal avtale (konvensjon) i Ramsar i Iran i 1971. Avtalens navn er "Convention on Wetlands of International Importance", men kalles oftest bare Ramsarkonvensjonen.
Fra opprettelsen og fram til mai 2004 har 138 land (deriblant Norge) sluttet seg til avtalen. Landene forplikter seg til å vektlegge bevaring av våtmark, samarbeide om vern av våtmark, og å opprette minst ett såkalt Ramsarområde hver. Disse områdene skal være viktige i internasjonal målestokk og skal gis et spesielt vern. Konvensjonen legger særlig vekt på områdenes betydning for vannfugl. Det var i mai 2004 1367 Ramsarområder rundt omkring i verden.
| Konvensjonens definisjon av våtmarker: Våtmarker omfatter grunne sjøområder ned til 6 meters dyp, strandsoner, fuktenger, ulike typer ferskvann og elver m.v. |
Norge har utpekt til sammen 37 våtmarkssystemer til Ramsarlisten, hvorav 5 områder ligger på Svalbard. Disse er vist på kartene under.
I august 2002 kom ytterligere 14 norske områder med på lista over internasjonalt viktige våtmarksområder. De nye norske Ramsarområdene er:
I tillegg til disse 14 nye områdene, ble også det tidligere etablerte Ramsarområdet «Jæren våtmarkssystem» betydelig utvidet fra 4 km2 til 32 km2 (fra 4 delområder til 22).
Med de nye områdene er det nå 37 våtmarksområder med Ramsarstatus i Norge. De nye områdene er ikke med på kartene eller i omtalene under.
Nedenfor følger en kort omtale av de norske Ramsarområdene (kommune, fylke, areal og årstall området ble gitt status som Ramsarområde er gitt i parentes). De 14 nye områdene som kom med på lista i 2002 er ikke med her (se over).
Kongsfjorden (Svalbard / 1,40 km2 / 1985)
Dette Ramsarområdet består av en gruppe øyer i indre del av Kongsfjorden på Vest-Spitsbergen, like ved Ny-Ålesund. Det er rik gressvegetasjon på øyene, noe som gir grunnlag for en betydelig hekkebestand av hvitkinngås. Øyene er dessuten et viktig hekkeområde for ærfugl. Øyene er vernet som fuglefredningsområde og det er begrensninger i adgangen til øyene for å beskytte fuglelivet.
Forlandsøyane (Svalbard / 0,60 km2 / 1985)
Forlandsøyane består av tre små øyer og noen skjær som ligger på sørvestsiden av Prins Karls Forland på den vestligste delen av Svalbard. Områdene rundt øyene er grunne. Det er også noen få dammer på øyene. Vegetasjonen består hovedsakelig av gress. Øyene er viktige hekkeområder for ærfugl og hvitkinngås. Forlandsøyane er vernet som fuglefredningsområde og ligger i tillegg innenfor Forlandet nasjonalpark. Det er ferdselsbegrensninger i området.
Gåsøyane (Svalbard / 1,0 km2 / 1985)
Gåsøyane ligger i indre del av Isfjorden, like nordøst for Longyearbyen. Øygruppa består av tre små øyer med gressvegetasjon og noen få ferskvannsdammer. Gåsøyane er et viktig hekkeområde for hvitkinngås og ærfugl. Øyene ble vernet som fuglefredningsområde i 1973. Det er ferdselsrestriksjoner i området.
Isøyane (Svalbard / 0,30 km2 / 1985)
Isøyane består av to øyer og en rekke mindre holmer og skjær på sørvestkysten av Spitsbergen, like nord for Hornsund. På den største øya er det rik gressvegetasjon og flere små ferskvannsdammer. Isøyane er et viktig hekkeområde for hvitkinngås og ærfugl. Øyene ligger innenfor Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og er dessuten vernet som fuglefredningsområde. Det er restriksjoner i ferdselen i området for å beskytte fuglene mot forstyrrelse.
Dunøyane (Svalbard / 1,20 km2 / 1985)
Dunøyane består av tre øyer og en rekke mindre holmer og skjær på sørvestkysten av Spitsbergen, like sør for Isøyane. Det er en rekke dammer og småtjern på øyene, og det er store grunne områder i farvannene rundt. Det er rik gressvegetasjon på øyene. Dunøyane er et viktig hekkeområde for hvitkinngås, ærfugl og rødnebbterne. Dunøyane ligger innenfor Sør-Spitsbergen nasjonalpark og er i tillegg vernet som fuglefredningsområde. Det er restriksjoner i ferdselen i området for å beskytte fuglene mot forstyrrelse.
Pasvik (Sør-Varanger, Finnmark / 19,1 km2 / 1996)
Naturreservatet i Pasvik ligger langs Pasvikelva som danner riksgrensa mot Russland. Reservatet omfatter også noen vann og en del myr og furuskog. Områdene på den russiske sida av grensa er også verna. Vannvegetasjonen er rik, særlig i beskyttede viker i Pasvikelva, med tjønnaks- og piggknopparter blant de vanligste artene. Pasvik er spesiell ved at det forekommer en del østlige og sørlige arter her, blant annet plantene myrstjerneblom, lappstarr, granstarr og hengebjørk. Blant spesielle østlige fuglearter er lappfiskand, lappugle og dvergspurv. I tillegg til å være et viktig hekkeområde for fugler, er Pasvik også et viktig rasteområde i trekkperiodene. Særlig gjelder dette om våren like etter at isen har gått på elva, da området er mye brukt av ender.
Stabbursnes (Porsanger, Finnmark / 16,2 km2 / 1985)
Stabbursnes ligger ved utløpet av Stabburselva i Porsangerfjorden. Den sørlige delen av Stabbursnes er et flatt område med store mudderstrender som blottlegges ved lavland. Lenger inn på land finner vi et av de største områdene med strandeng i Nord-Norge, og det er også store myrområder her. Dette området, Valdakmyra, er svært viktig for rastende dverggjess, særlig under vårtrekket i slutten av mai og begynnelsen av juni, men også i august-september. De beiter da på vegetasjonen på strandengene og myrområdene. Dverggås er en av Norges mest truete fuglearter og arten er også truet globalt. Mudderflatene brukes av et stort antall vadere på trekk, særlig polarsnipe. Stabbursnes har vært naturreservat siden 1979, og det er ferdselsrestriksjoner nede på Valdakmyra. Man har god oversikt over Valdakmyra fra ryggen av Stabbursneset.
Froan (Frøya, Sør Trøndelag / 484,0 km2 / 1996)
Froan er et eget lite øyrike ytterst i havgapet nordvest for Trondheim. Verneområdet (naturreservat og landskapsvernområde) består av en rekke mindre øyer med en to kilometer vid marin sone rundt. Det er høy produksjon av blant annet tang, tare, blåskjell og fisk i områdene rundt øyene. Froan er viktig i en internasjonal målestokk på grunn av det store antall fugler som bruker området som rasteområde i trekkperiodene, hekkeområde om sommeren, myteområde under fjærskifte om høsten, og som overvintringsområde. Den rike produksjonen av fisk og annen føde i de grunne havområdene rundt øyene er avgjørende for områdets betydning for fugl. Blant annet er området viktig som hekkeplass for toppskarv og storskarv, og som myteområde om høsten for ærfugl og grågås. Froan er den viktigste kasteplassen (fødselssted) for selarten havert i Norge, og det er også mye steinkobbe og oter i området. Froan er et av svært få større marine verneområdene i Norge, og størrelsen og de store naturverdiene gjør området svært verdifullt.
Ørlandet våtmarkssystem (Ørland, Sør Trøndelag / 29,2 km2 / 1985)
Våtmarkssystemet på Ørlandet består av fire grunne kystområder. Deler av områdene tørrlegges ved lavvann og store mudderflater blottlegges. Både mudderflatene og områdene med grunt vann tiltrekker seg store mengder fugl. Området er særlig viktig for ender, svaner og vadefugl under trekket vår og høst. Blant de typiske artene for området finner vi svartand, sjøorre, ærfugl og sangsvane. Ett av områdene, Grandefjæra, er vernet som naturreservat, mens de andre tre er fuglefredningsområder.
Tautra og Svaet (Frosta, Nord Trøndelag / 20,54 km2 / 1985)
Området ligger i den indre delen av Trondheimsfjorden og består av ei flat øy omgitt av grunne sjøområder. Tautra er dominert av jordbrukslandskap og skog. Området er et viktig hekke- og rasteområde for blant annet måker, ender og vadefugl. På 1970-tallet ble det bygget en vei som forbinder Tautra med fastlandet. Denne veien har gjort at rev og andre rovdyr har kommet seg ut til øya. Rovdyrene tar hekkende fugl og deres egg og unger, særlig av arter som hekker på bakken. Dette har ført til en sterk reduksjon i blant annet antall hekkende ærfugl på øya. Moloen som veien går over har dessuten endret strømforholdene i Svaet (sundet innenfor øya) og dermed ført til sterkt redusert forekomst av muslinger og andre virvelløse dyr som er mat for ærfugl og andre sjøfugler. Det har i lengre tid blitt arbeidet for at man skulle erstatte deler av moloen med bru, slik at at man fikk tilbake noe av gjennomstrømningen av vann i sundet. Dette ble imidlertid lenge ikke prioritert av de bevilgende myndigheter, og området sto i fare for å havne på Ramsarkonvensjonens svarteliste, den såkalte Montreux-listen. Denne situasjonen var nok medvirkende til at de nødvendige midler omsider ble bevilget i 2000. I mai 2003 sto brua ferdig, og det har også blitt montert rovdyrsperrer ved brua, slik at rev og mink ikke lenger skal kunne ta seg så lett over til øya. Deler av Tautra og Svaet er vernet som naturreservat og fuglefredningsområde.
[Les mer om Tautra hos Norsk Ornitologisk Forening]
Mellandsvågen (Aure, Møre og Romsdal / 0,98 km2 / 1996)
Mellandsvågen er ei bukt i Skardsøy, ut mot Trondheimsleia, nordøst for Kristiansund. Det er store grunne områder her med mudderflater som blottlegges ved lavvann. Langs strendene er det større områder med fuktige strandenger og særpreget flora. Salttålende arter som saftmelde, fjæresaltgras, rustsivaks og ishavsstarr er typiske arter her. Området er viktig for blant annet gjess, ender og vadere, særlig som rasteområde i trekkperioden og som overvintringsområde. Mellandsvågen er vernet som naturreservat.
Sandblåst-/Gaustadvågen (Fræna og Eide, Møre og Romsdal / 2,5 km2 / 1996)
Ved utløpet av flere mindre elver er det her formet et lagunesystem med forbindelse ut til sjøen. I de indre delene er det ferskvann, mens det er brakkvann i de ytre delene som er påvirket av saltvann. Rundt vannene/lagunene er det mudderflater og fuktige strandenger. Det er rik vannvegetasjon i området, blant annet av ålegras og ulike arter av havgras og tjønnaks. Vannvegetasjonen er viktig føde for et stort antall våtmarksfugler som bruker området. Det er observert rundt 250 fuglearter her. Området er viktig for blant annet overvintrende svaner, gjess og ender, og for trekkende fugler vår og høst. Sandblåst-/Gaustadvågen ble vernet som naturreservat i 1988.
Harøya våtmarkssystem (Sandøy, Møre og Romsdal / 1,89 km2 / 1996)
Dette våtmarkssystemet består av fire ulike reservater (tre naturreservater og ett fuglefredningsområde) på og rundt øya Harøy utenfor Molde. Det er store grunne områder rundt øya med mudderflater der det samler seg opp tang. På de indre delene av øya er det mye myr- og sumpområder og langs strendene finnes det fuktige strandenger. Området er først og fremst viktig som overvintringsområde (særlig for ender) og som rasteområde for fugl i trekkperiodene vår og høst. Av pattedyr er blant annet oter og steinkobbe vanlige arter.
Giske våtmarkssystem (Giske, Møre og Romsdal / 5,54 km2 / 1996)
Giske våtmarkssystem består av seks ulike reservater (to naturreservater og fire fuglefredningsområder) i Giske kommune like utenfor Ålesund. Det er store grunne områder med mudderflater som blottlegges ved lavvann. Her samler det seg opp mye tang og tare, noe som gir gode betingelser for fugler som er på leting etter mat. Det finnes også myr, fuktige strandenger og sump i våtmarkssystemet. Vår og høst er området viktig for rastende trekkfugl, særlig vadere som myrsnipe og fjæreplytt. Om vinteren overvintrer et stort antall ender og annen vannfugl her. Området er også hekkeområde for blant annet åkerrikse som er en nasjonalt og globalt truet art. Av pattedyr finnes blant annet oter og steinkobbe i området.
Jæren våtmarkssystem (Rogaland / 32 km2 / 1985, betydelig utvidet 2002)
Det flate kystlandskapet på Jæren er svært spesielt i norsk sammenheng. Våtmarkssystemet på Jæren består av flere adskilte områder (totalt 22 delområder) og omfatter blant annet havstrender med sanddyner og grunne innsjøer. Takrør er en viktig plante i innsjøene, blant annet i Grudevannet. Innsjøene trues av eutrofiering på grunn av tilsig av næringsstoffer fra omkringliggende jordbruksområder. Jæren er et svært viktig rasteområde for trekkende fugl, særlig vadefugl. Det er dessuten et viktig hekkeområde og det viktigste overvintringsområdet for vannfugler i Sørvest-Norge. Det har blitt drevet registrering av fugler i mange år i områdene på Jæren, særlig på Revtangen, og fuglelivet er godt kartlagt.
Lista våtmarkssystem (Farsund, Vest Agder / 7,24 km2 / 1996)
Lista våtmarkssystem består av 10 ulike reservater med stor variasjon i naturmiljø. Området omfatter blant annet grunne viker ved kysten, sanddynelandskap, myr- og sumpområder, og grunne og næringsrike innsjøer. Området har en spesiell vegetasjon, blant annet i tilknytning til sanddynene ut mot havet. Flere arter som er sjeldne eller truet i Norge finnes her, bl.a. strandtorn (strandtistel), klokkesøte og sandskjegg. Den geografiske beliggenheten på sydspissen av Norge gjør at området naturlig tiltrekker seg store mengder trekkfugler vår og høst, bl.a. vadere og andefugl. Lista er også viktig som hekkeområde om sommeren, bl.a. for vannrikse, sildemåke, engelsk gulerle og rørsanger. Det er en ornitologisk stasjon på Lista og fuglelivet i området er godt undersøkt. Selv om det er mye verdifull våtmark igjen i området i dag, har det vært en sterk reduksjon i arealet av våtmark på Lista i løpet av de siste 150 år på grunn av nedbygging og utgrøfting.
Møsvasstangen (Vinje, Telemark / 14,36 km2 / 1996)
Møsvasstangen er som navnet sier en tange ut i Møsvatnet (919 m o.h.). Det er et stort område med noenlunde uberørt myr, en del skog og noen mindre vann. Det er ulike typer av myr i området med en gradient fra fattig myr til rikmyr. Floraen i området er rik og variert, med blant annet bjørk, finnskjegg, flaskestarr og elvesnelle som vanlige arter. Av fugler er storlom, trane, enkeltbekkasin, grønnstilk og svømmesnipe typiske arter. Det er gjort mange kulturhistoriske funn i området. Møsvasstangen er vernet som landskapsvernområde.
Ilene og Presterødkilen (Tønsberg, Vestfold / 1,77 km2 / 1985)
Presterødkilen er en grunn fjordarm med store mudderflater ved lavvann. Ilene inneholder områder med sump, fuktige enger, beiter og skog. Ilene og Presterødkilen utgjør et viktig rasteområde for svaner, ender og vadere under vår- og høsttrekket. Presterødkilen ble vernet i 1969 og Ilene i 1981 - begge som naturreservat.
Øra (Fredrikstad, Østfold / 15,6 km2 / 1985)
Øra utgjør Glommas delta ved utløpet i havet, like ved Fredrikstad. Det er store grunne områder her og deler av disse blir blottlagt som mudderormråder ved lavvann. Langs strendene er det store områder med takrør. Vannplanten hjertetjønnaks er viktig føde for et stort antall ender og svaner som bruker Øra som rasteområde under trekket vår og høst. Blant de vanligste artene er sangsvane, knoppsvane, stokkand, krikkand, kvinand og myrsnipe. Øra ble verna som naturreservat i 1979.
Kurefjorden (Råde og Rygge, Østfold / 4,0 km2 / 1985)
Kurefjorden er en grunn fjordarm med store mudderflater i de indre delene som blottlegges ved lavvann. Mudderflatene er bevokst med blant annet salturt, ålegras og havgras. Det er fuktige grasmarker langs kysten og området er i stor grad omgitt av jordbruksmark. Kurefjorden er et viktig område for rastende ender og vadere på trekk vår og høst, blant annet krikkand, stokkand, brushane og myrsnipe. Det er et observasjonstårn for fuglekikkere i området. Kurefjorden ble vernet som naturreservat i 1978, og det er ferdselsrestriksjoner i deler av området vår og høst.
Nordre Øyeren (Fet, Enebakk og Rælingen; Akershus / 62,6 km2 / 1985)
Nordre Øyeren naturreservat ble opprettet i 1975, og ble Ramsarområde i 1985. Reservatet omfatter områder i den nordlige delen av innsjøen Øyeren, like øst for Oslo. Utløpet av Glomma, Nitelva og Leira danner her et stort deltaområde (det største i innlandet i hele Skandinavia). Deltaet består av mudderflater som blottlegges deler av året, sumpområder, og en del flate øyer og landtanger. Vegetasjonen i området varierer, blant annet på grunn av tidligere beiting og aktiv brenning for å holde vegetasjonen nede. Nordre Øyeren er et viktig hekkeområde for fugler, men viktigst er det som rasteområde under vår- og høsttrekket. Krikkand, brunnakke, stokkand, og flere arter av vadefugler er blant de mest tallrike artene på trekk. På seinhøsten og deler av vinteren har et stort antall sangsvaner tilhold i området. Det har vært drevet fugleregistreringer i Nordre Øyeren gjennom mange år og kunnskapen om fuglefaunaen er god. Det er to observasjonstårn for fuglekikkere i området. Av annen fauna finnes blant annet spissnutefrosk i reservatet. Insektlivet er rikt og flere sjeldne arter er påvist.
Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem (Ringerike, Buskerud / 3,23 km2 / 1996)
Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem omfatter de fem naturreservatene Juveren, Synneren, Karlsrudtangen, Averøya og Lamyra. Alle områdene ligger langs eller i nærheten av Storelvas nedre løp. Juveren, Synneren og Lamyra er avsnørte kroksjøer som er dannet ved at Storelva har skiftet løp. Karlsrudtangen og Averøya er deltaområder med mudderflater. Områdene inneholder mye dammer, sumpskog og rikmyr. Vegetasjonen i området er svært rik. Sammen med nærliggende områder, særlig Steinsfjorden, er dette et av de viktigste områdene for rastende og overvintrende ender og svaner i Norge. Området er også viktig som hekkeområde om sommeren, blant annet for spurvefugl. Det var tidligere en ornitologisk feltstasjon på Averøya, men det har ikke vært aktiv drift her siden slutten av 1980-tallet.
Åkersvika (Hamar og Stange, Hedmark / 4,25 km2 / 1974)
Åkersvika er ei vik av Mjøsa ved Hamar. De indre delene utgjøres av deltaene til Flagstadelva og Svartelva. Hele området er grunt, og ved lav vannstand (først og fremst om våren) blir store mudderområder blottlagt. I deler av deltaområdene er det også større arealer med gress-/busklandskap. Det drives beite helt ned til vannet i deler av Svartelvdeltaet. Åkersvika er omgitt av bebyggelse, industri- og jordbruksområder, og er presset av utbygging på flere kanter. Området er i dag sterkt oppstykket av flere veier, jernbanelinjer og industriområder. Åkersvika er et viktig rasteområde for ender og vadefugl på trekk vår og høst. Blant de vanligste artene er krikkand, brunnakke, stokkand, vipe, grønnstilk og brushane. Fuglenes bruk av området påvirkes sterkt av den store regulerte variasjonen i vannstanden i Mjøsa. Det er flere observasjonstårn for fuglekikkere i området og fuglelivet er godt kartlagt gjennom registreringer siden 1960-tallet. Åkersvika ble fredet som naturreservat allerede i 1974 og ble utvalgt som Norges første Ramsarområde samme år.
Her finner du mer informasjon om viktige våtmarksområder:
Wetlands International er en internasjonal organisasjon som jobber med bevaring av våtmark og artsmangfoldet i disse områdene. De har en database med informasjon (på engelsk) om Ramsarområdene både i Norge og i resten av verden (deler av områdebeskrivelsene på denne sida er basert på informasjon fra denne databasen).
Ramsarkonvensjonens offisielle hjemmeside
Direktoratet for naturforvaltning sine sider om Ramsarkonvensjonen
Relaterte linker:
The Ramsar Convention on Wetlands
Ramsarkonvensjonen på DNs sider
