Klimakrisens natur

I likhet med resten av landets interesseorganisasjoner og politikere var jeg på Arendalsuka i forrige uke. Som representant for en miljøorganisasjon kjemper man en hard kamp for å bli hørt blant rike oljelobbyister, kommunikasjonsbyråer og valgkampstressa politikere.

Som medlem i miljølobbyen har jeg ingen rike onkler, bare trua hubroer å komme med, og hubroene gir meg dessverre ikke like mange medieoppslag som et kobbel med høylønte kommunikasjonsrådgivere gjør. Klima har blitt hot business, vi tar konsekvensene av klimaendringene inn over oss, og bedriftene slåss om å vise mest samfunnsansvar. Utvalget av klimaarrangementer var derfor stort i Arendal.

På et av de mange klimaarrangementene der ulike politikere fra de samme partiene slo hverandre i hodene med varianter av de samme argumentene (og vi ikke egentlig ble noe klokere), sa Høyres Ingunn Foss noe spesielt. Hun sa at olje- og fiskerinæringa har levd godt side om side i alle år. Dette som tilsvar på et innlegg fra en ung miljøagent fra Lofoten, som ville ha fisk framfor olje som sin framtidige jobb.

Dette politikersvaret illustrerer en kunnskapsmangel som kan koste oss dyrt i framtida. Klimaendringer og naturmangfoldet henger uløselig sammen. Norsk oljenæring fører til globale klimaendringer. Og disse klimaendringene påvirker unektelig fiskeriet. Temperaturen i havet øker, og fiskebestandene endrer seg. Makrellen sprer seg, og kaskadeeffekter kan føre til store endringer i havets økosystemer. Klimaendringene truer arter både på land og i vann. Arter vi er helt avhengige av for å overleve. Havforskningsinstituttet gikk i forrige uke ut og frarådet oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja på grunn av de store konsekvensene et oljeutslipp vil få for de sårbare økosystemene i fiske- og turistfatet vårt. Vi må i tillegg la være å bore etter olje på grunn av klimaendringenes effekt på naturen rundt oss.

Vi må stanse klimaendringene hvis vi vil leve på en planet der vi har en viss idé om hvordan været vil se ut om 100 og 200 år. Hvis vi vil leve på en planet der vi kan dyrke mat, puste og bo som vi gjør i dag. Men vi kan ikke utrydde artene på veien dit. Derfor må arbeidet med klimaspørsmålene og bevaring av naturmangfoldet henge sammen.

Det er naturen med alle sine arter som er grunnlaget for vår eksistens. Hvis vi ikke tar vare på naturen rundt oss, sager vi av greina vi sitter på. Heller ut babyen sammen med badevannet. Fôrer løva med vår egen hånd. Du skjønner tegninga. Det er naturen som gir oss reint vann, mat, medisiner og byggematerialer. Nesten 200 arter i Norge er rødlista og altså i fare for å bli utrydda, på grunn av klimaendringer. Blåstrupe, fjellrype, håbrann, fjellpraktbille, læstadiusvalmue og praktdraugmose er noen av artene som i dag er trua av klimaendringer.

I framtida vil det bli flere. Vi kan se for oss hvor trist det blir å gå på jakt i fjellet hvis fjellrypa blir borte. Hvordan en framtid uten praktdraugmosen blir er det kanskje vanskeligere å se for seg. Men alle arter, også de vi ikke kjenner, har en rolle i økosystemet sitt. Og når denne unike genkombinasjonen som evolusjonen tilfeldigvis klarte å spy ut, spesialtilpassa akkurat sin plass gjennom millioner av år, blir borte – da er det ikke sikkert det finnes noen andre som kan ta over akkurat den rollen i økosystemet. Og da leverer naturen mindre vann, mindre mat, mindre flomdemping, mindre skredforebygging og mindre medisiner. Pussig nok akkurat de tingene vi trenger i møtet med klimaendringene.

I dag utryddes arter opp mot 1000 ganger raskere enn det som er normalt. Vi har nådd planetens tålegrense for artsutryddelse. Selv om vi stanser klimaendringene og når det som nå føles som et utopisk 1,5-gradersmål, kommer vi ingen vei hvis vi ikke stanser artsutryddelsen også. Derfor må klimaløsningene også være miljøløsninger. Det nytter ikke å bygge sykkelvei gjennom ei karbonlagrende, flomdempende og artsrik myr, for å si det litt enkelt. Eller å bygge vindmøller i fjellrypas siste levesteder.

Derfor må noen dra hodene til Erna og Jonas opp av oljebrønnene og tvinge dem til å snakke om klima, og blande naturmangfoldet inn i den viktige debatten. Det heter ikke klimaproblemer. Det heter klima- og miljøproblemer, og du kan realitetsorientere politikerne den 11. september. Godt valg!

Innlegget ble første gang publisert i Klassekampen 25.08.17. Artikkelforfatter Anna Blix jobbet i Sabima som politisk rådgiver fram til 22. desember 2017.