Næringsstoffer og eutrofiering

25.10.2006- AV: SABIMA

Alle levende organismer trenger næring for å vokse og leve. De såkalte primærprodusentene (alger og planter) trenger bare vann, uorganiske næringsstoffer fra jord eller vann og karbondioksid (CO2) som finnes i luft og oppløst i vann. Ved hjelp av energi fra sollyset omdanner primærprodusentene disse uorganiske stoffene til organiske stoffer som de trenger for å vokse. Denne prosessen (fotosyntesen) er grunnlaget for alt liv på jorda (med unntak av noen spesielle bakterier). Alle andre organismer drar nytte av primærprodusentenes fotosyntese enten ved selv å spise alger og planter eller ved å spise andre dyr som har spist alger og planter.

Alger og planter trenger en rekke forskjellige næringsstoffer for å vokse, men de viktigste er fosfor og nitrogen. Fosfor er vanligvis det viktigste vekstbegrensende stoffet for alger i vann. Innholdet av viktige næringsstoffer i vannet er avgjørende for hva slags plante- og dyresamfunn som finnes i våtmarksområdet. Områdene deles gjerne inn i tre kategorier:

• Næringsfattige (oligotrofe),
• Næringsrike (eutrofe), og
• Myrvann med mye oppløst organisk stoff (dystrofe).

Overgjødsling (eutrofiering)

Eutrofiering er økt tilførsel av plantenæringsstoffer til et våtmarksområde og virkningene av dette. Eutrofiering kan ha naturlige årsaker, men oftest er det menneskelig aktivitet som er årsaken. Den økte tilførselen av næringsstoffer kommer særlig fra omkringliggende jordbruksområder (avrenning fra gjødslede jorder og lekkasjer fra gjødselkjellere), utslipp av utilstrekkelig renset kloakk og industriutslipp.

Fosfor og nitrogen er de næringsstoffene som bidrar sterkest til eutrofiering. Disse næringsstoffene er ofte begrensende for alge- og plantevekst, og effektene av økt tilførsel kan ses i form av økt algemengde i vannet og redusert siktedyp. Økt algeproduksjon fører til at det kan bli næringsgrunnlag for mer dyreplankton og mer fisk, og næringsrike våtmarksområder har også ofte et rikt plante- og fugleliv. Effektene av moderat gjødsling i et våtmarksområde kan derfor oppleves som positive av mange.

Ved stor tilførsel av næringsstoffer kan det bli kraftig oppblomstring av alger. Dette kan gjøre vannet giftig for fisk og andre dyr som lever i eller drikker vannet. Forråtnelsen av de store mengdene alger som dør og synker til bunnen vil kunne føre til at vannet i grunne dammer, tjern og innsjøer blir oksygenfritt om vinteren. Fisk og andre dyr vil da dø av oksygenmangel.

Ved stor tilførsel av næringsstoffer kan det bli sterk algevekst i vannet. Foto: Kjell Isaksen

Få arter er tilpasset en høy grad av eutrofiering. Etter hvert som eutrofieringsgraden i et område øker vil konkurranseforholdet mellom artene og dermed artssammensetningen endres. Noen arter blir sjeldnere og kan forsvinne helt, mens andre arter kommer til eller øker i antall. Biomangfoldet vil derfor endres i våtmarksområder som utsettes for eutrofiering. Blant de artene som er mest hardføre i forhold til oksygenfattig vann og andre effekter av eutrofiering er flere arter karpefisk, blant annet karuss.

I Norge er eutrofiering først og fremst et problem i tett befolkede områder og i områder med mye jordbruksproduksjon. Tilførselen av næringsstoffer i disse områdene kan i stor grad reduseres ved å bygge effektive renseanlegg for kloakk og avløpsvann fra industri, og å utbedre utette gjødselkjellere. Det er dessuten viktig å etablere brede kantsoner med vegetasjon mellom jordbruksområder og vassdrag. Vegetasjonen i kantsonene absorberer næringsstoffer og reduserer lekkasjen til vassdragene.

Siden 1970-tallet er det gjort en stor innsats mange steder for å redusere tilførselen av næringsstoffer til våtmarksområder, innsjøer og havet. Et eksempel på dette er den omfattende Mjøs-aksjonen.



Utslipp av kloakk fra utette kloakkummer bidrar til eutrofiering, men avrenning fra landbruket er i dag en viktigere årsak. Foto: Kjell Isaksen

Her finner du mer informasjon om eutrofiering:

Miljøstatus i Norge (informasjon fra miljøforvaltningen)

Brandrud, T. E. & Aagaard, K. (red.). 1997. Virkninger av forurensning på biologisk mangfold: Vann og vassdrag i by- og tettstedsnære områder. En kunnskapsstatus. NINA temahefte 13, NIVA lnr 3734-97. 100 s.

Økland, J. & Økland, K. A. 1995. Vann og vassdrag 1. Ressurser og problemer. Vett & Viten, Stabekk. 357 s.