Forsuring

25.10.2006- AV: SABIMA

Forsuringen i norsk natur skyldes forurensende nedbør. Ved forbrenning av kull og olje dannes det svovel- og nitrogenforbindelser i røyken. Disse forbindelsene, som gjør vannet surt, kan transporteres langt bort og falle ned med nedbør over andre områder. Den sure nedbøren i Norge stammer i stor grad fra industriområder og bebyggelse i Storbritannia, Tyskland, Polen og andre mellom-europeiske land. Øst-Finnmark er i tillegg påvirket av sur nedbør fra industri på Kolahalvøya i Russland.

I Norge er det først og fremst Sørlandet, men også deler av Vest- og Østlandet, som er påvirket av sur nedbør. Årsaken til dette er både at disse områdene ligger nærmest kildene til utslippene, men også at berggrunnen her har mindre evne til å motvirke forsuringen. Områder med kalkrik (basisk) berggrunn og tykt jordsmonn har stor evne til å motvirke (buffre) forsuring, mens områder med i utgangspunktet surt grunnfjell og lite jord og vegetasjon blir raskere sure.

Forsuringen på Sørlandet begynte allerede på begynnelsen av 1900-tallet og økte fram til 1970-tallet. Fra 1980-tallet har tilførselen av forsurende stoffer i nedbøren blitt redusert som følge av reduserte utslipp av svovel sørover i Europa. Effektene av den sure nedbøren vil likevel bestå i relativt lang tid i mange områder. Dette fordi forsurende stoffer har hopet seg opp i jorda og fordi jordsmonnets evne til å motvirke forsuring mange steder er redusert.

Forsuring fører til endret artssammensetningen og redusert antall arter i en rekke artsgrupper, blant annet planteplankton, dyreplankton, krepsdyr, snegler, muslinger, insekter og fisk. Dette blant annet fordi forsuring frigjør aluminium fra jorda, og aluminium er giftig for mange arter. Bestandene av både fisk og vannlevende snegler har blitt kraftig redusert over store områder på Sørlandet. Ettersom forsuring påvirker et så vidt spekter av arter kan sterk forsuring endre hele økosystemet i et område.

Fisk rammes av forsuring både fordi de selv ikke tåler surt og aluminiumsrikt vann, og fordi dyrene de lever av (bl.a. krepsdyr og snegler) blir borte. De ulike fiskeartene har forskjellig følsomhet for forsuring. Blant de mest følsomme er ørekyt og mort, mens brasme, røye, harr og laks er middels følsomme. Minst følsomme er ørret, abbor og gjedde. De forsurende stoffene lagres i snøen om vinteren. Dette fører til at fisk og andre vannlevende dyr får et surt sjokk når snøen smelter om våren. Det er derfor særlig om våren at man har stor dødelighet av fisk som følge av forsuring.

Sur nedbør rammer også landlevende arter, blant annet lav og moser. Fugler som lever av fisk og vannlevende insekter påvirkes ved at de får problemer med å finne mat, og muligens påvirkes de også ved at formeringsevnen reduseres. Blant de mest aktuelle artene er lommer, fiskeørn og fossekall.

For å redusere de negative effektene av sur nedbør spres det kalk (som gjør vannet mindre surt) i mange vassdrag. Kalking kan bedre forholdene for fisk og andre vannlevende dyr og planter på kort sikt. Det er imidlertid usikkert hvilke langtidseffekter kalking har. Det er derfor viktig å begrense kalking til de områder som har blitt betydelig surere på grunn av sur nedbør. Kalking over land har store skadevirkninger på torvmoser, særlig i næringsfattige myrområder.


Her finner du mer informasjon om forsuring:

Miljøstatus i Norge (informasjon fra miljøforvaltningen)

Brandrud, T. E. & Aagaard, K. (red.). 1997. Virkninger av forurensning på biologisk mangfold: Vann og vassdrag i by- og tettstedsnære områder. En kunnskapsstatus. NINA temahefte 13, NIVA lnr 3734-97.

Halvorsen, G. (red.). 1996. Konsekvenser av kalking i skog og vatn. Bø i Telemark 14.-15. november 1995. Seminarrapport. Norsk Limnologforening. 143 s.

Økland, J. & Økland, K. A. 1995. Vann og vassdrag 1. Ressurser og problemer. Vett & Viten, Stabekk. 357 s.