Biehistorier for å ta vare på biene

Dei er små, men livsviktige. Mange, men dessverre stadig færre. Medan vi ventar på at regjeringa skal lage ein solid plan for korleis bier og andre pollinerande insekt skal reddast, vil vi gje biene ekstra merksemd gjennom å fortelle biehistorier.

På denne sida finn du stadig nye biehistorier. Nokre av dei har vi samla sjølve gjennom mange år med innsats for pollinatorar, andre blir sendt oss i biehistorie-konkurransen vi har på Facebook og Instagram akkurat no.

Om konkurransen

Kva tenker du på når vi seier bie? Humler kanskje? Villblomar? Beite? Hagen din?

Vi vil høyre di biehistorie, og om du deler den med oss, kan du vinne ein verdifull og temaaktuell premie:

 Del ei #biehistorie, som tekst, teikning, bilete eller video, for eksempel.
 Pass på at vi høyrer biehistoria ved å merke den med #biehistorie og tagge oss eller sende på sabima@sabima.no.
Historiane vil vi bruke i arbeidet vårt for å redde biene, for ein tredel av villbieartane er truga!
 Del innan fredag 19. juni for å vere med i trekninga.

Ein heldig, tilfeldig vinnar får to premierebillettar til «Bienes historie» 5. september på Det Norske Teatret og hotellopphald med frokost.

«Bienes historie» er Maja Lunde si #biehistorie framført i musikalform med dansarar frå Den Norske Opera & Ballett/Nasjonalballetten.

Tre særleg gode historier vil vi premiere med signerte utgåver av boka av Maja Lunde, som musikalen er basert på.​

Vi takkar hjarteleg Det Norske Teatret for dei fine premiane!

#biehistorie: Lundgjøkhumle og lundhumle

Nå skal du bli kjent med to humler; den sosiale lundhumla som lever som humler flest, og den sosiale parasitten lundgjøkhumla. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, og legge merke til den som har «gjøk» i navnet sitt.

Lundgjøkhumla er en av våre 35 norske humlearter. Den er en av syv humlearter som snylter på en av de andre sosiale humleartene. Lundgjøkhumla legger egg i lundhumlas bol.

Når lundhumledronninga våkner om våren, pusser hun pelsen sin og setter i gang med å bygge opp et nytt lundhumlesamfunn. Bare nye dronninger overlever vinteren, og hun er nå helt alene. Inni seg har hun spermier fra høstens parringer, og hun kan selv bestemme om eggene hun legger skal befruktes eller ikke. Befruktede egg blir til arbeidere eller nye dronninger, de ubefruktede blir til hanner som kan fly ut og spre genene hennes videre.

Først samler hun pollen og nektar, og rigger seg til i et musebol under jorden. Her legger hun sine første egg, som blir sommerens første lundhumlearbeidere. Gjennom sommeren utvikler bolet seg til et sosialt samfunn der dronninga legger egg som utvikler seg til arbeidere, som igjen jobber for at dronninga skal kunne legge enda flere egg og få fram mange nye humler. På sensommeren legger dronningen befruktede egg som gjennom spesiell oppfostring blir til nye dronninger og ubefruktede egg som blir til hanner. Nye dronninger og hanner flyr ut i verden og parrer seg med hanner og dronninger fra andre bol. Og de befruktede dronningene går i dvale etter en fetekur på nektar og pollen. Hannene dør. Når dronningene våkner opp neste vår er sirkelen sluttet. Men midt i historien dukker lundgjøkhumla opp.

Lundgjøkhumledronninga våkner opp om sommeren, en måneds tid senere enn lundhumledronninga. Hun pusser pelsen sin, og setter så i gang med å lete etter et lundhumlebol. I lundhumlebolet har nå de første arbeiderne begynt å fly. De hjelper dronninga å ruge egg og fôre opp larvene som blir til nye arbeidere. Lundgjøkhumla kryper inn i bolet, men holder lav profil. Hun gjemmer seg nede i bolmaterialet, og forsyner seg av bolets lager av pollen og nektar. Målet hennes er å legge egg som lundhumlearbeiderne ruger ut.

Hvis lundhumlearbeiderne oppdager lundgjøkhumla, blir det bråk. Hvordan hun unngår det, er uvisst. Kanskje lukter hun som lundhumlene etter å ha gjemt seg i bolet en stund, eller kanskje hun kamuflerer seg kjemisk som en lundhumle. Hvis hun ikke oppdages og jages ut, begynner hun å legge egg. Etter hvert, når hun blir husvarm, kan hun begynne å tøffe seg litt. Hun spiser av vertens egg og nyklekkede larver, og er rett og slett en ganske kjip deltager i det sosiale fellesskapet. Eggene hun legger blir ikke arbeidere, men dronninger og hanner. Slik unngår lundgjøkhumla å bruke ressurser på å bygge opp sitt eget bol med arbeidere, men parasitterer i stedet på lundhumlas arbeid.

Noen gjøkhumlearter dreper vertsdronningen sin, andre bare jager dem av gårde. Vertens arbeidere regjerer hun blant annet ved hjelp av kjemiske signaler. Fordi det er funnet så få lundgjøkhumler, vet man ikke om lundhumledronningen drepes eller jages bort, eller om de to dronningene lever side om side i bolet. Samtidig som lundgjøkhumla er en parasitt som utnytter lundhumlesamfunnet, er hun helt avhengig av det. Hvorfor lundgjøkhumla bare parasitterer lundhumle vet man ikke, men det kan være fordi gjøkhumla må kunne lure vertsarten sin med kjemiske signaler, utseende eller oppførsel. Hvis en gjøkhumleart spesialiserer seg på for mange ulike sosiale humlearter, kan det hende spesialiseringen ikke blir god nok, og at «gjøken» blir avslørt. Det er litt som med vanlig gjøk, der ulike arvelinjer spesialiserer seg på å etterligne eggene til en bestemt vertsfugl.

Lundgjøkhumla er oppført på Rødlista i kategorien ‘sårbar’. Da den ble funnet sørøst i Hedmark i 2012, var den ikke funnet i Norge siden 1961, og aldri før i Hedmark. De siste årene har det vært gjort mange søk etter lundgjøkhumla. Vertsarten lundhumle er ganske vanlig i Sør-Norge, og det er derfor litt rart at lundgjøkhumla er så fåtallig og lite utbredt. Det kan hende at bestandene av vertsarten har blitt for små mange steder, og at lundgjøkhumla ikke klarer å finne nok lundhumlebol. Uten lundhumler kan ikke lundgjøkhumla overleve.

Rare parasittarter er kanskje ikke de mest innlysende kandidatene til arter vi må bevare. Lundgjøkhumla snylter på lundhumla, men den utfyller likevel sin rolle i økosystemet. Som de andre humlene pollinerer den planter. Den trenger også mat, som den får fra plantenes nektar og pollen. Samtidig som den spiser sørger den for å befrukte plantene. Der lundhumlas arbeidere har en spesiell forkjærlighet for blåklokke, har lundgjøkhumla i Norge blitt funnet på blant annet tistler, rødknapp, blåknapp, gullris, sveve, lintorskemunn, gjerdesolhatt og føllblom. På denne måten utfyller humleartene hverandres pollinering. Vi får bære over med at noen arter legger egg i andre arters bol.

#biehistorie: En slåttehumle i min hage?

Selv om jeg bor i et typisk boligfelt fra slutten av 80-tallet med tujahekker og plener overalt, har iherdig innsats og ignorans ovenfor ryddighetsestetikken gjort at hagen etterhvert er blitt et eldorado for insekter. En ettermiddag i Lykkkebillehagen, som jeg kaller den, kom jeg over en baksende humle i en bøtte. Det hadde regnet dagen før og der hadde samlet seg en sjebnesvanger dam i bunnen.

Jeg hadde ikke tid til å leite etter noe å plukke henne opp med, og brukte forsiktig pekefingeren som livbøye. Redningsaksjonen var vellykket, men den stakkars, pjuskete og våte bestøveren var selvfølgelig stresset og stakk. Før hun stakk av, med sjanglete flygemønster og ilter zzzumming.

Jeg sto imidlertid fjetret tilbake, for den lille stunden jeg hadde henne i nærsyn var nok til å konstantere at hun var helt svart. Ikke noen kontrastfarge på hverken stuss eller krage. Siden jeg nettopp hadde vært på «humlekurs for lærere» i regi av Sabima og La Humla Suse, følte jeg meg som en liten ekspert og fortalte til alle som ville høre at jeg hadde blitt stukket av en slåttehumle, – en av våre virkelig sjeldenheter. Til slutt klarte jeg å lire av meg historien til en som faktisk har peiling, og fikk lære at det er ganske vanlig at hagehumla har en helt sort melanistisk variant. Etter den gangen forteller jeg heller andre biehistorier, og er adskillig mer ydmyk i forhold til artsbestemmelse.

#biehistoriens bilde kan sees på Instagram. 

#biehistorie: Strandmurarbia

Kan ei truga bie syne oss omfanget av å gripe dagen?
Les her om den arbeidsame strandmurarbia som er ein av mange arter regjeringa no må redde gjennom å gi arten status som prioritert. Prioriterte arter er eit viktig, og nesten ikkje brukt verkemiddel i Naturmangfaldloven.

Les vidare

 

Kom tilbake seinare for fleire biehistorier!